Follow by Email

søndag 30. september 2012

Gresk eldreomsorg og turistsesongen på hell

Etter et fantastisk hyggelig besøk hjemme hos familien i Oslo, gikk turen tilbake til min greske øy - Chios. Og her nyter vi et fantastisk sommervær om dagen. Solen skinner fra en praktfull blå himmel og med temperaturer rundt 30 grader.

Jeg tar mitt faste morgenbad og svømmer en times tid i et varmt og godt sommerhav. Nå som dagene er varme, varmes naturligvis også havet opp, og det er behagelige temperaturer på morgenen. En god og frisk start på dagen som jeg planlegger å fortsette med ennå i noen uker. Etter det går morgenbadingen over til formiddagsbad, og så får jeg se om jeg klarer å fortsette som vinterbader.



Fra Chios by, Chora, 28.9.2012
 


Familien er det sterke midtpunkt i den greske kulturen, og nok ekstra sterk på øyene som lever et mer tradisjonelt liv. Daglig ser jeg livet utspille seg for åpen scene hos naboene mine, og spesielt hos rørleggerfamilien som lever det meste av sitt liv ute på terrassen. Her er det alle type møter, familiebesøk og heftige diskusjoner. Ganske uvant for oss som er vant til å gjemme oss bak lukkede dører. Men for meg er akkurat dette ganske fargerikt og morsomt. Mens andre synes det kan bli påtrengende og støyende.
 
Jeg har hørt historier fra andre om hvordan det er å ligge på sykehus her. Sykehusene er underbemannet, og det er familien som stiller opp for å hjelpe den syke med all hjelp inkl. matlaging. Ganske fjernt fra hva vi er vant til på våre sykehus.
 
Det som har tatt et veldig tak i hjertet mitt denne gangen, er hvordan den greske kulturen krever at de tar vare på sine gamle foreldre. Pleier du ikke foreldrene dine, så er det ensbetydende med at du ikke bryr deg om dem. Og slikt er ganske forkastelig i en kultur som krever at du skal vise respekt for de som ga deg livet.
 
En nær venn og hans bror, har ansvaret for all pleie for sin mor som er dødssyk av kreft. Hun er en gammel, sterk dame med mye vilje. Døden er noe det snakkes veldig lite om her. Dødsfrykten er stor, og ikke som vi ofte tenkter hjemme - at døden også er en del av livet. Ihvertfall i de tilfellene hvor eldre mennesker takker for seg etter et langt liv.
 
Min venns mor må ha tilsyn 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. De to brødrene skifter på å være hos sin mor. De tar seg av alt fra matlaging, stell, holde hus i orden etc. Moren er ut og inn av sykehuset, men heller ikke når hun er på sykehuset har de "fri". Også på sykehuset må de ta seg av all stell av moren, inkl. matlagingen. 
 
På sykehuset har de i tillegg flere leger de må forholde seg til. For å få raske spesialistuttalelser kreves det ekstra betaling fra legene. Alternativet er å vente i kø noen måneder. Når du har en dødssyk mor, så er noen måneder tilnærmet en evighet. Det er nå hun trenger hjelp og lindring. Sykehusene her i Hellas er gratis, men det blir kostbart når du hele tiden må betale ekstra for legetjenester. 
 
Grekerne er vant til at legene krever ekstra betalt for å utføre tjenestene, men det er klart at det blir en tilleggsbyrde når en av dine nærmeste er dødssyk. Men for meg med mitt "norske hode", synes jeg det er skrekkelig å se hvor tungt min venn synes situasjonen er. At pengene som betales til legene - ofte 50-100€ hver gang - skaper en økonomisk byrde i en tung situasjon.
 
Det hører med til historien at begge disse brødrene er pensjonister, og tilhører den gruppen det kuttes i pensjonene til. De vet ikke hva de får i pensjon neste måned. Opprinnelig planla de begge pensjonisttilværelsen ved å innbetale fast hver måned til sitt pensjonistfond. Nå kuttes det, og den tilværelsen de så for seg, er historie.
 
Det finnes hjelp å få kjøpt til de pleietrengende. Kvinner fra Bulgaria, Romania, Polen m/fl., tilbyr å ta seg av pleietrengende. De tar 7-800€ i måneden, og jobber da 5 dagers uke. Her er det vanlig å arbeide 6 dagers uker.
 
7-800€ er ikke mye penger tenker vi med våre "norske hoder". Men da er det viktig at vi tenker på at mange av pensjonistene her nede har pensjoner i størrelsesorden 350-500€. I tillegg skal alle utgifter på huset betales, mat, og naturligvis medisiner. Nå som staten Hellas ikke lenger har penger til å refundere "blå resepter", må den enkelte betale livsnødvendige medisiner selv.
 
Brødrene har hatt en kvinne til å se etter moren en stund, men det fungerte ikke. "Ting" forsvant fra huset mens hun passet moren. Jeg er blitt fortalt at det er en utfordring å finne noen som tar godt vare på de eldre. Arbeidet er kun for å tjene penger, og da hender det ofte at de overlater de eldre til seg selv mens de tar seg en tur langt avgårde. Jeg forstår godt at det er vanskelig å overlate ansvaret for noen som betyr mye for deg til noen som ikke tar vare på han/henne. 
 
Resultatet er blitt at brødrene tar vare på sin mor selv. Konsekvensen er at alt annet "liv" er satt på vent. De vet ikke hvor lenge moren kommer til å leve. Det eneste de vet, er at å være ved morens side er den viktigste oppgaven de har i sitt liv nå. Alt annet må vente.
 
For en utenforstående er det både vondt og vanskelig å se slitasjen tære mer og mer. Som min venn har kommentert mer enn en gang - han har ingen ro. Nei jeg har vel neppe sett noen som er så stresset som ham. Av og til lurer jeg på når han bryter sammen der han raser avgårde fra/til et eller annet.
 
Så når jeg leser om de siste budsjettkuttene som Hellas regjering nå har foreslått for å få sin kommende utbetaling, så tenkter jeg på enkeltmenneskene jeg kjenner og som blir påvirket. Jeg har mer enn en gang sagt at jeg ikke skriver noen politisk blogg, og ønsker at bloggen min fortsatt skal være upolitisk -men det gir meg mange, mange tanker når jeg ser hvordan enkeltmenneskene blir rammet. Og så håper jeg at min venn og hans bror finner sin indre fred og ro en dag der i fremtiden, og en - etter forholdene - god pensjonisttilværelse.
 
I det forrige blogginnlegget mitt skrev jeg om brannen på Chios. Først den siste uken har jeg kjørt i brannområdene, og det var en lite hyggelig opplevelse. Det sterkeste var hvilke enorme områder som har brent. En ting er å se det på kartet, en annen ting er å kjøre gjennom områdene. Veldig trist.
 
Det er mange planer nå om hvordan gjenoppbyggingen skal foretas. For de av mine blogglesere som er på Facebook, så forteller Chios Nature om gjenoppbyggingen. Søk opp denne gruppen, så får dere god informasjon.
 
Jeg skrev også at en ung gutt var arrestert for å tent på brannen. Dette har vist seg i ettertid ikke å være riktig. Den unge gutten har tent på flere branner, men det var ifjor. Såvidt jeg har klart å få med meg, så er det ingen som helt vet brannårsaken. Riktignok er noen arrestert i saken, men det har ikke kommet noe informasjon om brannårsak eller arrestasjonen.
 
Så er turistsesongen på hell, og det merkes. Alt går i et lavere tempo, og vinteren forberedes. På turiststedene smiler de igjen - ikke stive, stressede smil, men et avslappet smil. 2 uker igjen, og så er sesongen slutt. Nå kan de puste ut, og hvile seg frem til den gresk-ortodokse påsken neste år. Om de har tjent nok penger til å klare seg vinteren igjennom? Noen har sikkert det, og de som ikke har det, har forhåpentligvis familie som hjelper til. Familien er tryggheten her uansett hva det gjelder.
 
Jeg koser meg ofte med Music TV-kanal, slik jeg også gjør når jeg skriver bloggen nå. Derfor er det morsomt når det plutselig dukker opp norske artister på en gresk tv-kanal. Smilte godt da Tine Thing Halset dukket opp med sin trompet og sangen hun spilte het "So lokka den over myra". Teksten ser sikkert underlig ut for en ikke-nordmann. 

onsdag 5. september 2012

Gresk språk, gresk økonomi og hverdagsliv

Ved flere anledninger har jeg skrevet her på bloggen at jeg har en usedvanlig dyktig gresklærer. I sommerhalvåret får jeg undervisning en gang i uken, og i vinterhalvåret 2 ganger i uken. Gresk er intet lett språk å lære, og jeg pugger, pugger og pugger... Og takk og pris, det går fremover. Jeg kan lese gresk, og jeg kan ha en gresk samtale med enkle ord. Dog er den gresk-norske ordboken ofte i bruk, og er alltid med meg når jeg er på farten.

Det som jeg synes er veldig fascinerende ved det greske språket, er høflighetsformene som fortsatt er intakte. Hvordan grekerne ved enkle ord og uttrykk, kan holde "avstand" til andre. De-formen er naturligvis intakt, og det er også herr og fru/frøken.

Morsomt derfor hos frisøren min, hvor en søt ung jente får opplæring i engelsk av innehaveren. Hun kalte meg miss Marit, og det var jo fint for en godt voksen dame som meg.

Jeg synes det er godt å ha disse nyansene som finnes i det greske språket, for da kan jeg med en gang signalisere hvorvidt jeg ønsker noe videre- eller nærmere kontakt. Med språket kan jeg enkelt si - hold deg/dere unna.

Det norske språket synes jeg er blitt veldig forflatet, og er uten disse nyansene. Derfor er det fantastisk å oppleve disse nyansene i det greske språket.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegget er brannen nå slukket. Det triste er at det er en 24 år gammel mann som er arrestert for brannstiftelsene. Han ville bli brannmann som sin far, men fikk avslag. I raseri over avslaget startet han mange av brannene, og med ufattelige konsekvenser.

Det er mange enkeltskjebner som gjør dypt inntrykk på meg her jeg vandrer rundt blant grekerne. Ingen er uenig i at noe måtte gjøres med gresk økonomi og korrupsjon. Utfordringene er hvor hardt de rammer enkeltmenneskene.

I dag finnes det mellom 1,2 og 1,3 mill. mennesker som er arbeidsledige bare i Athen. Hovedtyngden av de arbeidsledige er unge mennesker. Mellom 3-5 personer tar livet sitt hver eneste dag i ren desperasjon over situasjonen. Litt usikker, men jeg tror også dette tallet var kun mennesker bosatt i Athen.

Tidligere har jeg skrevet om den eldre damen som ikke lenger hadde råd til medisinen sin fordi det ikke lenger finnes "blå resept". Staten har ikke penger til å betale apotekene for "blå resept", og apotekene har naturligvis ikke økonomi til å ta belastningen alene. Konsekvensen er at livsnødvendig medisin må den enkelte betale selv.

Pensjonistene er også hardt rammet. Jeg snakket med en, og han visste ikke hva han fikk i pensjon fra måned til måned. Han tilhører en gruppe mennesker med god utdannelse, fast arbeid i det offentlige i hele sitt yrkesaktive liv, og innbetalt det han skulle til offentlige og private ordninger. Likevel opplever han nå at pensjonen blir kuttet på nytt, og på nytt. Han var fortvilet, og den pensjonstilværelsen han så for seg, er jo nå historie.

En pensjonert sjøkaptein med hele sin yrkeskarriere i utenriksfart, fikk pensjonen kuttet med 500€ pr. mnd. Det er en stor prosentandel av pensjonen hans, og et stort beløp selv sett med norske øyne.

De som er så heldige å ha jobb, håper de får betalt for jobben de gjør. For oss er det helt naturlig at vi får betalt for det antall timer vi jobber. En ung mann som arbeidet i en elektrisk forretning (stor elektrisk kjede), fortalte at han kunne jobbe 9 timer, men fikk betalt for 7. En annen gang kunne han få betalt for bare 4 timer. Hvis han protesterte, fikk han bare beskjed om det var mange andre som ønsket hans jobb. M.a.o. arbeidsgivere som benytter seg av den vanskelige situasjonen mange er i.

For flere år siden så jeg et intervju med en statsråd fra et afrikansk land. Han fikk spørsmålet om hvor høyt opp korrupsjonen gikk i landet. Høyt nok, var svaret med et stort smil. Ikke lett å snu situasjonene i land hvor korrupsjon har vært like stor, eller større, enn den hvite økonomien.

Snakket med en ung mann som er ansatt i millitæret. Han ble beordret til et nytt arbeidssted betydelig unna nåværende bosted. I min naivitet tok jeg det for gitt at millitæret betalte flytting og nytt bosted. Neida, den unge mannen måtte finne seg nytt bosted, og betale hele flyttingen selv. Nå hører det også til historien at det nye arbeidsstedet var på en knøttliten øy med dårlig utvalg av bosteder.

På tross av det dype alvoret, og også depresjonen som rammer mange, så har vi gode dager her. Jeg trives med menneskene jeg treffer - både gamle kjente, og nye bekjentskaper.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Kostas taverna og spist fisk, så jeg tuslet dit en dag. På sommeren flytter Kosta taverna'en sin ut i bakhagen, og det er utrolig deilig å sitte der. Siden jeg kommer midt mellom lunsj og middag (norsk middagstid), er jeg ofte alene i bakhagen. Det synes jeg er fredelig og godt.

Som alltid gir Kosta meg glass nr. 2 med vin, og det er ikke akkurat noe lite glass vin han gir meg ekstra.



 


Det kalles vel heller en liten karaffel vin han gir meg ekstra. 

Fra Kostas' hyggelige taverna.
 
Jeg blir søvning av mer enn et glass vin, og det ble jeg også denne dagen. Fant derfor ut at det var greit å gjøre greker av meg, og ta en siesta etter maten. Etter en stund ringer det på døren, og der var pappa husvert. Sleeping Marit? Yes. No more sleep now - it's 5 o'clock and coffee-time. Så da så... Og pappa husvert forsvant opp på taket mitt. Det var en hybelboer som manglet vann denne gangen.