Follow by Email

lørdag 25. august 2012

Brannen på Chios slukket, og hverdagslivet leves videre

I dag kom endelig meldingen om at brannen er slukket, og at brannmannskapene trekkes gradvis ut av de brannherjede områdene. Jeg opplever en slik brann på nært hold for første gang, og det har vært veldig, veldig spesielt.

Det vil ta år å bygge opp igjen, men alt er ikke mørkt og trist. Mange av mine Facebook-venner viser bilder som forteller at Chios tross alt har mange grønne områder igjen.

En Chioter sa til meg i dag - Chios har mastik-trærne og sjøkapteinene som sørger for øya's økonomi. Nå som en stor prosentandel av mastiktrærne har brent, er det sjøkapteinene som bygger øya opp igjen. Samholdet er stort, så det blir spennende å følge utviklingen fremover.

En gladmelding kom borgermesteren på Chios med i dag. Han har "fredet" dyrelivet på øya, og lagt ned totalforbud mot jakt de nærmeste 4 årene. Da håper vi at dyrelivet i fred og ro kan formere seg, og vokse igjen.

Bildet viser samme område før og etter brannen.
 
Da jeg var i Chios by, Chora, tidligere i dag, så var det godt å se avslappede brannfolk. De kan puste lettet ut nå, og få seg en velfortjent hvil.
 
Her er en historie som forteller om de sterke følelsene som har vært i sving. Skogsjefen beordet hugging av trær for å bygge branngater i brannområdene. Jeg vet ikke om landsbybeboerne ikke visste hvem skogsjefen var, eller om det ble en misforståelse... Landsbybeboerne ville ikke høre på en gal mann som skulle hogge trær som ikke var tatt av brannen. Resultatet ble slåsskamp, og skogsjefen havnet på sykehus. Tragikomisk historie.
 
Jeg har hele veien forsøkt å leve hverdagslivet mitt, men det er klart at det blir spesielt når jeg hele tiden titter bort mot horisonten, eller speider etter fly eller helikopter på himmelen. Vi er flere som har hold hverandre oppdatert, og Facebook har vært til stor hjelp for oss alle.
 
Og hverdagslivet er gode dager her på Chios for meg, og jeg skal forsøkte å beskrive de fantastiske morgenene jeg har.
 
Hver eneste morgen kjører jeg til Megas Limnionas for å ta mitt morgenbad. Jeg svømmer en times tid, før jeg tar en cappuccino, og reiser hjem til dusjen.
 
Men jeg er på ingen måte alene i Megas Limnionas. Vi er mange som er morgenbadere der. Et fast innslag, som jeg også møtte ifjor høst, er en syngende greker. Han synger fra han kommer, mens han svømmer, og helt til han går igjen. Og mange grekere stemmer i når han synger kjente og kjære sanger. Jeg ble fortalt at han kan få sangønsker fra de andre badende, og da er det ikke så underlig at det blir et flott sangkor. Det er i det hele tatt et godt sted å være på morgenen.
 
Jeg svømmer frem og tilbake, frem og tilbake... Men grekerne? De er sosiale, og samles i grupper. En etter en, nærmer de seg gruppen, det hilses og informasjon utveksles. Så skal det jo trimmes litt når man først er ute i havet, og da går vi en tur frem og tilbake med flott vannmotstand under spaserturen.
 
Først og fremst er jeg nok mest fascinert av oppmerksomheten og vennligheten de viser hverandre. På gresk vis så trenger man ikke være nærme hverandre for å hilse. Nei, der ropes det over avstandene. Praktfullt, synes jeg det er.
 
Da jeg dukket opp en morgen første gang, måtte gruppen finne ut hvem jeg var. Det var fort gjort. På gresk vis er de herlig nysgjerrige og direkte. Hvem var jeg, hvor bodde jeg, og hvor kom jeg fra. Da svarene var avlevert, var alt tilbake til det normale. Så nå hilses jeg velkommen på samme vis som de andre hver morgen.
 
Bilder fra herlige morgenstemning med badende grekere + en nordmann (meg).
 
 
 
 Underveis for å møte hverandre

 Ferdig med dagens morgenbad for en, mens andre fortsatt har mye usnakket.
 
Og det er det også mange andre som fortsatt har mye usnakket uti der...
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar