Follow by Email

tirsdag 21. februar 2012

Den store landsbyfesten nærmer seg

Endelig så titter solen varmt frem fra en skyfri himmel, og det er vår i luften. Småfuglene kvitrer i trærne, og mandeltreet står i full blomst. Det føles godt etter en lang og, uvanlig kald, vinter. Og endelig kan jeg sitte ute på den herlige terrassen min igjen å skrive blogginnlegg.

Her på Chios feires inngangen til fasten stort, og det aller største karnevalet, har landsbyen jeg bor i, Thimiana. Forberedelsene starter rett etter nyttår. Kostymer blir sydd av landsbyens kvinner, og mennene snekrer båter, biler m.m. Målet er Mostra'en - karnevalet som går av stablen søndag 26.2. - dagen før "cleaning monday" - når den greskortodokse fasten innledes.

Feiring av Mostra'en går 610 år tilbake i tid, og har vært feiret hvert eneste år siden starten. Selv når Chios var okkupert, ble Mostra'en feiret. Selve feiringen starter fredag kveld, og folk går ut i landsbyens gater. Noen kler seg ut, og andre ikke. Det hilses, snakkes, spises og drikkes. Lørdagen gjøres de siste forberedelsene.

Søndagen starter feiringen med sverdslag mellom pirater og landsbybeboere gjennom gatene i landsbyen. Og naturligvis blir piratene nedkjempet.  Deretter starter den store paraden. Her er et bilde fra mennenes forberedelser:
Kanskje litt dårlig gjort å velge et bilde fra pausen deres...

Jeg var med og sydde kostymer en av de første kveldene. Det som varmet spesielt var å oppleve hvordan overføringen av tradisjonen blir foretatt. Jenter i alderen 10-14 år deltok med stor iver. Det var så mange hjelpende hender, at det ikke var behov for meg. Riktignok ble jeg ønsket velkommen til å være der og delta i kaffepraten når jeg måtte ønske. Gresken min er fortsatt på nybegynnerstadiet, så jeg overlot de til seg selv, og deltar heller på kaffepraten neste år.

Men vi er jo noen norske her i Thimiana som skal delta. Her er mitt kostyme som venter på å bli tatt i bruk:

Så kan jo noen gjette hva jeg skal være? Vel - bilder kommer senere.

Og som 17. mai hjemme - landsbygatene må jo være rengjort.


Min glede over å ta bussen, er på langt nær over. Bussene stopper så fort det er en som rekker ut hånden, eller noen av passasjerene ber han stoppe utenfor huset sitt.

Derfor ble jeg ikke overrasket da bussen kjørte inn på en bensinstasjon. Tenkte bare at det er vel noe han skal hente. Men så slo han av tenningen, tok ut nøklene, og gikk ut. Takk og pris - jeg var ikke alene passasjer. Jeg så de andre satt helt rolig, og tenkte at det var best å kopiere de. På utsiden av bussen snakket bussjåføren med han som jobbet på bensinstasjonen en stund, og det er jo vanlig - høflighetsfraser skal utveksles. Så forsvant han til bensinpumpen, og startet med å fylle opp bussen med bensin. Morsom opplevelse.

Greskundervisningen blir bare morsommere og morsommere. Nå kan jeg i mange tilfeller forstå hva samtalen handler om, og jeg har for første gang bestilt måltidet mitt på gresk. Kostas - tavernainnehaveren - ble så fornøyd at han ga meg en "high 5". Ikke bare det, men han ga meg en liten karaffel med retsina "for you". Jeg tuslet hjemover rødkinnet og lett ør i hodet. 

Forleden dag var jeg ute og gikk tur, og fikk øye på et eldre ektepar. De hadde en gammel lastebil med 3 hjul - 1 foran og 2 bak. Gamlemor hadde problemer med å komme opp på stigtrinnet til lastebilen. Jeg ønsket å hjelpe henne, men ikke på samme måte som jeg så på bussen forleden - han som satte skulderen inn i akterenden på den gamle damen. 

Gikk derfor bort til henne, og ga henne hånden min for å hjelpe henne opp. Og hun var så uendelig takknemlig "påli efcharistå", sa hun flere ganger. Og for å understreke hvor takknemlig hun var, ga hun meg en solmoden appelsin som lå i bilen. Og gamlefar støttet seg til stokken sin, smilte varmt til meg og sa - "thank you". Jeg gikk og smilte for meg selv på min videre vandring og tenkte på dette gode, gamle, greske ekteparet.




søndag 12. februar 2012

Kroppsspråk og hverdagsliv

Forleden dag på vei hjem fra Chios by, hadde en dame i 80-årene problemer med å komme seg på busssen. Kroppen var stiv etter et langt liv. Kvinnens venninne var allerede på bussen, og hadde et godt tak i venninnen for å forsøke og trekke henne på bussen.

Jeg tenkte at jeg kanskje skulle gi den gamle damen en hjelpende hånd, men før jeg fikk tenkt ferdig tanken kom det en eldre mann inn fra høyre. Antar at også mannen var i 80-årene, og hadde bæreposer i begge hender. Der jeg nølte, handlet han resolutt! Han la skulderen rett i akterpartiet til damen, og vippet henne elegant inn på bussen.

Gamle gutter blir som nye, og jeg skulle gitt uendelig mye for å vite hva han sa til en annen mann der på bussen. Det glimtet humoristisk i øyene til gamlekara mens kommentarene og latteren runget, og damene - joda de kniste fornøyde som bare gamle, unge damer kan.

Min flotte gresklærer, lærer meg også om det greske kroppsspråket, og det gir mange fine erfaringer.

På vei hjem fra Chios by, spurte jeg bussjåføren om bussen gikk til Thimiana. Han løftet på øyebrynene... Jeg så på ham, og han løftet på nytt øyebrynene samtidig som han kastet hodet bakover. Jeg sendte en takknemlig tanke til gresklæreren min. Hvordan ville jeg reagert på dette kroppsspråket på norsk vis? Arrogant og uoppdragen oppførsel, ville jeg kanskje tenkt. Eller at bussjåføren var oppgitt over en utlending som ikke klarte å lese busskiltet?

Vel - å heve øyebrynene, betyr nei. Og han forsterket sitt nei ved å kaste hodet bakover. Så han svarte kort og greit på mitt spørsmål - nei bussen gikk ikke til Thimiana.

Veldig ofte kan vi se grekere gjøre sirkelrunde bevegelser med hånden. Enten bare litt, eller tydelige sirkelrunde bevegelser. Mine norske øyne oppfatter bevegelsen som negativ, som en kommentar som "bli ferdig", "dette er kjedelig", han/hun er ... o.s.v.

Her er denne sirkelrunde bevegelsen positiv. Istedenfor å spørre hvordan du har det, gjøres bare bevegelsen og du svarer "kala" (bra). For å fortelle at du forstår, er enig o.s.v., gjøres sirkelrunde bevegelser med hånden.

Jeg synes det er fascinerende at samme bevegelse i to forskjellige land, betyr det motsatte. Så før vi tror noen fornærmer oss, er det kanskje smart å sjekke ut hva kroppsspråket betyr i det enkelte land først.

Været har vært veldig skiftende her nede. Den ene dagen er det såvidt over null grader, kald vind og vinter. Den neste dagen kan det være 10-15 grader, regnet høljer ned, og det lyner og tordner. Det har igjen snedd i nabolandsbyene, og lokalbefolkningen forteller at det er unormalt med en så lang kuldeperiode. Har vært kaldt siden før jul.

Rent bortsett fra at jeg er glad i å gå tur, så hva gjør jeg når det enten blåser sur nordavind eller regnet høljer ned? Jeg er nordmann, så da finner jeg på aktiviteter innendørs. Nå har jeg fått laget meg et lyst og trivelig atelier, og koser meg foran staffeliet med lerret, pensler og maling.



Og når jeg er lei mitt eget selskap, så tusler jeg ned til landsbybaren og min daglige cappuccino. Der er det alltid noe som skjer. I dag fikk de for seg at de skulle lære meg greske gloser, men hodet mitt var allerede fylt av greske lekser til morgendagens undervisning. De hadde stor moro av mine tapre forsøk på å gjenta vanskelig lyder, men kroppsspråket gjør det hele til en morsom opplevelse på en regntung søndag.

Jeg henter inspirasjon til bloggen min fra det greske hverdagslivet, og mest her fra landsbyen. Jeg ønsker ikke å være politisk, og har altfor liten kunnskap om den greske politikken til å uttale meg.

Det er likevel ikke til å unngå å merke at det er vanskelige tider for grekerne. I Chios by er det nå etablert suppekjøkken for første gang på flere generasjoner, og rundt 300 familier lever i den ytterste nød her på Chios. I landsbyen min møtes jeg med smil, men hva som egentlig er bak alle smilene, vet jeg naturlig nok ikke. Av respekt for landsbyboerne så spør jeg heller ikke med mindre noen ønsker å fortelle meg sin historie.

En dokumentar som ble sendt på SVT, synes jeg er informativ om hva som skjer, og hvordan grekerne har det. Programlederen er selv greker, men vokste opp i Sverige. Hvis du ønsker, se den selv på http://www.youtube.com/watch?v=0Hu2Obj8UAc

onsdag 1. februar 2012

Dager med solskinn, storm og læring

Fra familien fikk jeg ikke bare et elektrisk teppe til jul, men også et hjerte med ordene: "Livet er ikke dagene som går, men dagene du husker".

De siste dagene har vi hatt storm på øya. Vindkastene har vært så sterke at huset har ristet. Alle ferjene til/fra øya er innstilt. Innendørs har jeg hatt det behagelig med sentralfyrens gode varme - eller???

Noen dager var det behagelig varmt, men så ble det kjølig, og ennå kjøligere... Hva skjer? Etter en tlf. kom husvertens datter (som snakker engelsk), mamma og pappa. De skaper alltid liv og glede når de ankommer. 

Det viste seg at oljetanken var tom. De 400 l som ble fylt på rett før jeg reiste hjem til jul, var gått fort. Siden jeg er eneste bruker av sentralfyren (de andre leietakerne bruker ikke sentralfyringen), måtte jeg bestille mer olje.

Den lille tankbilen, tilpasset trange landsbygater, ble ringt etter. Etter en stund kom han, og samtalene gikk livlig med utveksling av siste nytt, før tanken ble fylt med 250 l. Her betales alt kontant, og det var det jeg hadde av € liggende. 

Hele sentralstyringsenheten er plassert inne i en av leilighetene, og dit inn kom ikke familien. Leietakeren reiste hjem til jul, og er ennå ikke tilbake. Så familien håpet at sentralfyringen startet uten noen reset. Det håpet også jeg...

Det gikk bra et par dager, og så var det kaldt igjen. Det var muligens litt lite olje som var årsaken. OK - ennå mer olje ble bestilt. Denne gangen nye 400 l.

Heldigvis hadde familien nå fått tak i nøkkel til leiligheten, og kunne rense filter m.m. før oljelevering. Nå som jeg var blitt introdusert til oljemannen, var jeg stor nok jente til å klare dette selv. Så dro familien hjem.

Oljemannen kom, og nye 400 l ble fylt på. Så ventet jeg. Snart varmt i radiatorene? Nei... Nåda? Nei... Hmm... Etter et par timer ringte jeg familien. Wait one hour after the filling of oil, var beskjeden. Jeg har ventet 2 timer. Oh - my father and mother are coming this moment!

Og pappa kom, og gikk rett inn til sentralfyringsenten. Etter en god stund kom han opp i leiligheten min, skrudde opp termostaten til 22 grader og gikk! Nå har det vært varmt siden, og jeg håper virkelig det fortsetter å være det. Men imorgen snur vinden, og den blåser igjen fra sør med varmere luft.

Søte, saftige mandariner fra landsbyen
Før nordavinden satte inn, hadde vi deilige dager med sol og "sommer". Kunne sitte på terrassen og kose meg og nyte virkelig kortreist mat - mandariner fra hagene her i landsbyen.

Hverdagslivet har sin gode sjarm, og jeg opplevde en mann i Chios by som nettopp hadde reparert, og asfaltert, et hull i veien. Han sto og voktet det reparerte hullet, staut og flott med spaden i hånden. Dette er en traffikkert gate hvor også bussene kjører. Jeg satt på bussen på vei inn til Chios by, og smilte av synet av mannen som voktet sitt reparerte hull, mens han hyttet med neven mot de som forsøkte å få han til å vike plassen sin.

Men så kom bussen - ikke bare en buss, men to! Bussene kunne ikke passere hverandre uten å bruke absolutt hele veien. Bussen jeg satt i, kjørte nærmere og nærmere mannen, og han ropte og hyttet med neven. Men mannen måtte vike, og bussen kjørte over det reparerte hullet, som igjen måtte repareres.

Forleden dag parkerte en bil i landsbygaten min. I og for seg ikke uvanlig at noen parkerer der. Det uvanlige var at bilen ble parkert, dørene låst og sjåføren tydeligvis på "langtidsbesøk". Nå går det en sidevei også omtrent der hvor bilen parkerte, så han/hun tenkte kanskje at bilene kom forbi.

Men i landsbygaten min går også bussen! Og bussen kommer ikke forbi. Etter sikkert et kvarters illsint tuting, ble samtlige nabohus oppsøkt - inkludert meg, på jakt etter (bil)synderen. Uten hell. Så da måtte bussen likevel forsøke å komme seg forbi, og det ble en imponerende manøver dirigert av en av passasjerene. Og bileieren? Han/hun fikk noe så uvanlig som parkeringsbot.
(Bildene er tatt fra balkongen min.)





Om noen undres på om jeg merker noe til finanskrisen i Hellas her på Chios, så er svaret ja.

Jeg opplever det i form av oppgitthet. Den enkelte greker opplever at det kommer nye avgifter og skatter hver måned, samtidig som lønninger og pensjoner blir redusert på nytt og på nytt.

Det er vanlig å arve hus, og hus som har vært i familien i generasjoner. Mange familier har flere hus, og de har ikke hatt interesse av/eller økonomisk evne, til å holde husene i stand. Nå er eiendomsskatt innført på husene. Først pr. hus, og så ble den økt til pr. boenhet. Mange av disse husene er flerfamiliehus.

De familiene som ikke evner å betale eiendomsskatten, blir tvunget til å legge husene ut på salg. Utfordringen er at det ikke finnes kjøpere. Ofte er også disse husene for dårlige til å bli leid ut, samtidig som det allerede er for mange hus på leiemarkedet.

Jeg er glad for at jeg leier av en gresk familie, og er bevisst på å handle i landsbyen. Da bidrar jeg med det lille jeg kan. Og så har jeg familie og venner som med glede kommer på besøk til denne fantastiske flotte øya med sine gjestfrie innbyggere.

Til uken starter greskopplæringen igjen. Da er gresk-læreren min tilbake. Gleder meg til det.

Og så har jeg blitt med i kvinnegruppen på kulturhuset, som har startet forberedelsene til karnevalet i slutten av februar. En 610 år gammel uavbrudt tradisjon som feires som innledningen til den gresk-ortodokse fasten. Gleder meg til å lære mer om dette, og vil skrive mer om det etterhvert.

Så til neste gang jeg skriver - ja so! :-)