Follow by Email

fredag 20. januar 2012

Tilbake i Thimiana igjen

Etter en hyggelig julefeiring med familien, og utleie av leiligheten min i Oslo, var det tid for avreise til Chios. Denne gangen for årelangt opphold, og ikke bare korte visitter.

Bagasjen jeg skulle ha med meg hjemmefra talte sitt tydelige språk om et lengere opphold. Det fine er muligheten til å betale for en ekstra koffert ved innsjekking. Glad betalte jeg i skranken på Gardermoen, og sjekket inn bagasjen hele veien til Chios.

Etter en behagelig flyreise, landet jeg i et kjølig Athen. Jeg hadde nesten 7 timers venting før avreise til Chios, men med en bok går alltid tiden fort.

Siden jeg måtte sjekke inn på nytt i Athen, tenkte jeg at det var like greit å gjøre det med en gang. Som tenkt - så gjort, og jeg fikk en ny læring. Bagasjen måtte sjekkes inn sammen med meg! Den hadde jeg jo allerede sendt. Eller? I såfall surret og gikk koffertene der nede på bagasjebåndet, men hvordan få tak i den nå?

Jeg tuslet tilbake og spurte vakten som passet utgangsdøren. Informationdesk, var svaret. Javel. I informasjonsskranken forklarte jeg ærendet mitt, og fikk en håndskrevet tillatelse med meg. Leverte den ved inngangen til bagasjerommet, og så fikk jeg lov til å gå inn. Der surret og gikk mine to kofferter fortsatt på båndet - takk og pris. Da var det bare å få de med seg opp til innsjekkingen. Koffertene var tunge som bly, men med en kofferttralle fikk jeg de med meg.

Ved innsjekkingen ble jeg gjort oppmerksom på overvekt. Den har jeg betalt for, svarte jeg smilende, og ble bedt om å vise kvittering. Jeg tok frem kvitteringen, men den ville hun ikke ha. Siden det var det eneste jeg hadde, så hun bare oppgitt på meg og forsvant for å få hjelp. Etter en stund kom hun tilbake, og fortalte at de ikke kunne akseptere kvitteringen min. 

Etter mye om og men, fikk jeg med meg en lapp og ble sendt avgårde for å betale for overvekt fra Athen til Chios før jeg fikk lov til å sjekke inn.

Ikke stor forskjell på disse to kvitteringene.


Men det var denne jeg manglet, og ble fortalt tydelig som en mamma forteller sitt barn, at uten denne håndskrevne flybilletten kom ikke bagasjen til Chios.



...og slik ser den ut...


Det var kaldt på Chios da flyet landet på kvelden. Så kaldt at det hadde snødd dagen i forveien. Hadde sett at det skulle være kaldt og snø på værmeldingene, men trodde værmeldingene var feil.
Chios 15.1.2012


Vel hjemme i leiligheten, var det bare å sette i gang sentralfyringen, og det tok ikke lang tid før en behagelig varme begynte å bre seg i leiligheten.

Det ble et varmt gjensyn med naboer og venner. Kala? Og jada jeg hadde det bra. Mange og varme smil. Den største gjensynsgleden var nok vennene i landsbybaren, og jeg tar igjen min faste cappuccino der hver dag.

I et tidligere innlegg skrev jeg om en av de faste gjestene som også har en psykisk utfordring, men er helt ufarlig for omgivelsene sine. Bartjener Eirini fortalte at han har holdt på i over en uke i et av sine "anfall". Han prater på inn- og utpust, og tror han tilhører det hemmelige politiet, men tar også noen "flyturer". Han har vist meg legitimasjonen han har fra politiet, og hvor de skjulte kameraene er.  

Han kommer til landsbybaren på morgenen og blir det meste av dagen. I landsbybaren sørger de for at han tar medisinen sin, og der sovner han når han trenger litt hvile, før han tusler hjem i kveldingen. Også medisinen fra apoteket blir levert i landsbybaren. Det er nok bare et tidsspørsmål før han blir sendt på en av sine "oppussinger" som han har behov for jevnlig på sykehuset.

Når jeg har truffet han tidligere har han alltid opptrådd korrekt og som en gentleman, men nå er det stor oppmerksomhet. Jeg får blomster (tar blomstene fra bordet og gir meg) og komplimenter, og så er han borte i sin egen verden igjen. Håper han snart finner hvile og ro. Tragikomisk dette, men jeg er imponert over hvordan folkene i landsbybaren takler situasjonen. De ser på dette som en del av livet - og det er det jo også, men hjemme ville nok situasjonen vært taklet svært annerledes.

Gjensynsglede var det også da jeg kom for å spise på min favoritt taverna. Ble servert utrolig god fisk og fikk et glass retsina av eieren.

Denne dagen var en svært travel dag i tavernaen, og innehaveren måtte ringe etter hjelp. Inn kommer mamma - rett fra frisøren med ruller i håret, og inntok kjøkkenet. Hun smilte strålende til alle oss som fylte bordene denne dagen, og avsluttet helt sikkert frisørbesøket noe senere.

Så selv om det er kaldt i været - det er tross alt vinter her - så er det utrolig mye hjertevarme som landsbyboerne deler med oss "innvandrere".