Follow by Email

onsdag 7. desember 2011

Opplevelser fra hverdagslivet, og snart hjemreise til jul.


Grekerene har så stor respekt for sine eldre, at de har eget varselskilt. Ganske imponerende synes jeg, og det var vel omtrent så sliten jeg følte meg da jeg reiste nedover i oktober. På to måneder er jeg blitt fylt av krefter, glede og opplevelser.

Jeg har tidligere skrevet om mine utfordringer med Internett-installasjonen, og skrev samtidig at noe fortsatt gjensto som OTE hadde bedt meg endre på. Var så lykkelig over at alt fungerte, at jeg var livredd for å røre noe som helst - da...

En dag jeg hadde vært på spa-behandling, hadde jeg opparbeidet meg nok mot til å ta det siste steget inn i den greske internett-verden. Nabobutikken til spa'et er en databutikk, og jeg var blitt fortalt at det var to usedvanlige dyktige menn som drev den.

Der i databutikken satt en flott, hvithåret, eldre kvinne og smilte bredt til meg. Jeg forsøkte forsiktig på engelsk, og hun ropte noe til venninnen som var i ferd med å gå. Jeg har etterhvert lært meg til å vente og se om det skjer noe - for det gjør det som regel.

Inn kom spa-damen og damen som driver kjolebutikken rett ved. De fortalte at de var hentet fordi de snakket engelsk. Det var mamma som passet butikken mens sønnen var ute på oppdrag, og en mer stolt mamma skal vi lete lenge etter å finne. Jeg fikk beskjed om å skrive navn og tlf.nr., og så ville sønnen ringe meg samme kveld.

På kvelden ringte han, og han snakket godt engelsk. Jeg fortalte at OTE hadde gitt meg beskjed om at jeg måtte skifte brukernavn og passord, men siden alt sto på gresk, trengte jeg hjelp. Han skulle komme med en gang. Han trodde han visste hvem jeg var, og hvor jeg bodde, men hvis jeg gikk ut i gaten så ville han bli helt sikker. Og der kom ham - på gresk vis - på scooter med hjelmen hengende over armen.

Og det er ikke store forskjellen fra Norge og til Hellas viste det seg - det brukernavn og passord som du blir tildelt, beholdes og skal ikke endres. "Online-service" viste seg å være virusprogram jeg allerede har.

Jeg hadde nok spart meg for mye hadde jeg gått til han med en gang, men samtidig hadde jeg da ikke fått all det morsomme, og all læringen. :-)

Datamannen viste seg også å være bruker av kulturhuset. Jeg var på tegnekurset, og han kom vandrende med et musikkinstrument - stopper og spør - internett ok? Trenger jeg internett-hjelp, vet jeg hvor jeg skal gå.

Gresk hadde jeg bestemt meg for å lære, men ville trenge en lærer. Det var raskt ordnet, og har fått en svært dyktig lærer. Jeg kan nå det greske alfabetet med store og små bokstaver, en god del ord og noen setninger. Praktiserer så ofte jeg kan - spesielt i landsbybaren - og det gjør naturligvis stor lykke. Og jeg selv? Gjett om jeg er stolt når jeg får ros, men også hører på samtaler og gjenkjenner ord jeg har lært, og av og til forstår deler av samtalene.

Jeg har fått min favoritt-taverna her i landsbyen, og en dag satt det en mann og spiste sammen med eieren. Opplevde det samme dagen etterpå. Denne dagen snudde han seg, så på meg og spurte: Where you from ehj... Norway. Norway! From where in Norway? Oslo. Så kommer det på litt haltende norsk - jeg var gift med en norsk kvinne for 20 år siden. Hun var fra Lier.

Det viste seg at han er fra Trieste, Italia, men kommer flere ganger i året for å se etter mastikk-trærne sine her på øya. Også her fikk jeg "opplæring" i spisekulturen. Jeg er glad i fisk, og det er mye god fisk her nede.

En dag satt jeg og spiste "smallfish" med kniv og gaffel. Da ropte han til meg fra nabobordet - Marit - ehj.. you must eat with your fingers!!! Sorry... It's not polite to eat with you fingers. Ehj... Marit you are not in Norway now. Eat with your fingers like greeks and italiens. Han viste sin oppgitthet over min måte å spise på som bare italienere kan med sitt kroppsspråk. Så nå spiser jeg alle typer "smallfish" med fingerene, og det smaker faktisk bedre.

Og hva er vel mer naturlig enn når du blir kjent med utlendninger på bussen, at vi utveksler tlf.nr. og holder kontakt. Nå har jeg fått nye nederlandske venner som har bosatt seg i nabolandsbyen.

Noen har kanskje tenkt på om jeg har hatt noen utfordringer fra menn her nede, siden jeg som godt voksen dame vandrer rundt alene. Joda - det har jeg. Den morsomste var han som ringte på døren her kort tid etter at jeg hadde kommet. Da jeg snakket til han på engelsk, rygget han nedover trappen, og siden har jeg ikke sett ham.

Ofte opplever jeg at kaffen min blir betalt i landsbybaren, eller at jeg får et glass vin på tavernaene. Dette er hyggelig oppmerksomhet. Selv eieren av favoritt-tavernaen min gir meg et glass vin av og til, og jeg setter pris på denne type oppmerksomhet.

Uønsket oppmerksomhet har en mann i "passende" alder, som snakker godt engelsk etter å ha bodd flere år i USA, vist meg. Han synes selv han må være et "godt parti". Han har eget landområde, stort hus, geiter, høner og griser. Han er sikkert et "godt parti" for noen, men jeg trives utmerket med livet mitt.

Appelsinene henger modne og flotte på trærne nå, og det er god norsk sommertemperaturer om dagen. Vinden har snudd, og det blåser sønnavind. Det betyr varmere og fuktigere vær, men det er sjelden det kommer noen regnbyger.

Nå er det blitt pyntet til jul mange steder. Dører og vinduer pyntes, juleklokker med lys i, henges i lysstolpene, og julen nærmer seg på alle vis.

Jeg gleder meg til å reise hjem til jul, og feire julen med familien min. Er tilbake på Chios på nyåret, og fortsetter reisen min i 2012.

Kala Hristojenna - God Jul!



søndag 4. desember 2011

Landsbyen's to hjerter

Enhver landsby har sine "hjerter" hvor mye av livet foregår. Overfor vertsfamilien min sa jeg at jeg ønsket å lære om gresk hverdagsliv, kultur og språk. Jeg ble absolutt tatt "på ordet", og introdusert rundt omkring.

Etter å ha deltatt på min første gresk-ortodokse messe i klosteret her i landsbyen, ble jeg introdusert på kvinnenes kulturcafe. Kvinnene i landsbyen møtes 2 ganger i uken. Over en kaffekopp utveksles nyheter og noen flittige hender skaper "ting" til basaren. Spesielt nå som det nærmer seg jul, er det ekstra mange som skaper spennende "ting" til basaren. Et av de morsomste tingene jeg har sett, er CD-plater drysset i lim, gull og glitter.

I dette landsbyhjertet, er det ikke bare kvinnenes kulturcafe. Her holdes det kurs i gresk dans, språkkurs - engelsk og italiensk, sangkurs, tegnekurs, ekstraundervisning for skolebarna, musikkurs, datakurs m.m. M.a.o. her foregår det noe hver eneste dag og kveld - hverdager og helger.

Foruten kvinnenes kulturcafe, er jeg så heldig at jeg deltar på tegnekurs. Det har vært en stor utfordring siden kurset foregår på gresk, og jeg er såvidt i gang med min greskopplæring. Læreren er en av Chios mest anerkjente kunstnere - Babis Kiliaris. Han tegner, maler, spiller musikkinstrumenter m.m., og er utrolig inspirerende.

I motsetning til oss nordboere, så har folk sydfra et sterkere kroppsspråk enn oss. Det er jeg takknemlig for der jeg følger tegneundervisningen via kroppsspråket til Babis. Men han snakker også litt engelsk, så jeg får hjelp da jeg begynner å se fortvilet ut, eller det jeg har skapt på det hvite papiret ser underlig ut i forhold til hva det egentlig skal være.




Fra kurskvelden torsdag 1.12.2011. Babis tegnet først Kleopatra deretter meg.



Og så tror vi kanskje at når det foregår et tegnekurs, er det stille ellers i huset. Så feil kan man ta. Ofte er det korundervisning torsdagskvelder, og nå er det julesangene det blir øvet på. Helt spesielt for meg å høre kjente og kjære julesanger, men på et helt annet språk. Sitter og småsynger med. :-)

Så er det naturligvis folk ut og inn. Skal bare gi en beskjed, trenger å snakke med den og den, ta en kopp kaffe sammen med oss, diskutere noe til neste møte, sjekke noe vedr. nasjonaldraktene, en ektefelle som skal ha medisinen sin, samtaler på kryss og tvers i tillegg til læreren, og naturligvis tlf. som ringer. Et helt fantastisk fargerikt liv, og på tross av alt dette, så lærer vi faktisk utrolig mye.

Og kurset går fra kl. 18 til 20. Og det vil si? Jo... vi begynner et sted mellom 18 og 18.30, avhengig av hvor mange som har kommet. Og så slutter vi et sted mellom kl. 20.30 og 21. Etterpå er det italiensk kurs, som starter sånn omtrent når det starter...

Det er vanskelig å beskrive hvor uendelig godt det er å være en del av dette så "unorske", og jeg gleder meg inderlig til jeg forstår hva de sier. Latteren runger mer enn en gang gjennom lokalet, og kommentarene til meg er at jeg er den eneste som ikke sier noe. Enn så lenge...

Det andre "hjertet" i landsbyen, er landsbybaren. Jeg er daglig innom der for å drikke min kopp med cappuccino, og setter pris på livet i baren. "Gamlekara" kommer innom for å drikke sin kopp med gresk kaffe, og oppdatere hverandre. Andre er innom for å få sin dose med ouzo, før de vandrer videre.
  
Her blir alle omsorgsfullt tatt vare på av barkeeperen. Det være seg om det trengs håndkrem, samtaler, greskopplæring (for meg), eller en aldri så liten velsignelse i olje og vann med bønn.

Jeg har fått beskjed om at jeg skal sitte på bardisken. Så der vagler jeg meg sammen med de andre, og er glad hver gang jeg forstår noen av ordene i samtalene som foregår. Og uten at vi har bestilt kommer det popcorn, småkaker, oliven m.m. på disken. "Because you are my friend"...

Mest imponert er jeg over hvordan de som har utfordringer, også blir tatt vare på av. En er sterkt skadet etter en trafikkulykke, og han blir omsorgsfullt hjulpet når han ber om hjelp. Noen engelske ord har han lært seg, så vi har vår fine samtale når vi treffes. En annen er psykisk syk, og blir snakket til på en respektfylt og fin måte.

Jeg føler at vi har mye å lære av landsbysamfunnet i deres omsorgsfulle måte å ta vare på sine "svake". Det ligger mye i det som blir sagt at "friskheten" i ethvert samfunn fortelles gjennom måten det vare på sine gamle og syke.

Jeg blir ihvertfall myk om hjertet hver eneste gang - og dvs hver eneste dag - jeg opplever den omsorgsfulle måten de tar vare på sine "svake" på.

Her er bilder av venner fra landsbybaren

Her gjøres velsignelsen klar. Deretter i hodet mens stille bønner foregår, og det drikkes fra glassets fire kanter etterpå.