Follow by Email

søndag 27. november 2011

Transportopplevelser og litt til

Jeg har valgt å være uten bil her de første månedene, og heller utforske bussmulighetene. Dette var også en av grunnene til at jeg valgte Thimiana som har hyppige bussavganger på dagtid i hverdagene. På kveldstid og søndager går det ingen busser.

Det første jeg måtte gjøre var å skaffe meg en oversikt over bussavgangene, og fikk tak i en rutetabell. Om jeg ble noe klokere?

Rutetabellen på gresk

Antakelig så jeg nok fortvilet ut, så med en hjelpende hånd understreket han alle steder med Thimiana for meg. Men det står et klokkeslett og noen steder starter med Thimiana, og andre steder andre landsbyer? Hvordan finner jeg ut når bussen er i Thimiana? Det kommer an på hvor langt unna landsbyen bussen starter i, var svaret.

Med mitt norske rutetabell-system i hodet, er jeg jo automatisk over på minutter og presise avganger, men vet jo at det ikke nytter her.

Maria på Minimarkedet rett ved busstasjonen, var nok personen å spørre for å vite sånn omtrent når bussen kom. Og det stemte - hun visste alt om bussavgangene. Så nå har jeg lært meg til når omtrent bussen kommer. I tillegg kanskje noe ennå viktigere. Om jeg treffer noen som vil prate med meg, så kommer det en ny buss om en halvtime eller trekvarter. Med andre ord - ingen grunn til å stresse.

Og hvilken flott opplevelse det er å kjøre buss! Kjøper du billett på busstasjonen koster det 1,50€, men kjøper du på bussen koster det 2€.

Bussholdeplasser finnes, men det holder at du stiller deg opp og rekker ut hånden, så stopper bussen. Det samme gjelder når du skal av. Bare gi et hint til bussjåføren, og så stopper han.

Og disse bussjåførene har imponerende kjøreegenskaper. I de smale gatene kjører de på cm'ene rundt hushjørnene og parkerte biler. Har opplevd at bussjåføren strakk hånden ut og dyttet inn speilet til en parkert bil, og bussen kom akkurat forbi. Og går ikke det, så er det bare å tute, og da kommer det raskt en smilende bilfører løpende og flytter bilen.

Forleden dag var jeg passasjer, og bussen stoppet rett oppe i landsbygaten min. Dette var et nytt "stoppested". Bussjåføren henter frem en kjempestor vannkanne, og går ut til vannposten og fyller opp kannen. Og der ved vannposten treffer han kjente, og da må han jo samtidig slå av en prat. Alt mens bussen har passasjerer, mobilen hans ringer og billettvesken henger på plass. Etter 5-10 min. var vi klare til å kjøre videre. Praktfull opplevelse.

Og hva er mer naturlig enn å stoppe bussen med passasjerer utenfor bakeriet når bussjåføren er sulten? Eller en annen butikk? Vi passasjerer venter tålmodig og forståelsesfullt.

Det er flotte turmuligheter her, så jeg vandrer daglig på tur. Thimiana ligger tett inntil Kambos med store eiendommer og citriuslunder, og i løpet av 15-20 min. er jeg ved havet.

For oss nordmenn så er turgåing noe de aller fleste av oss er oppvokst med, og det er de ikke her. Hvis de ser en som er ute og går, stopper de ofte og tilbyr skyss. På en av mine vandringer stoppet en ung greker på motorsykkel stoppet, og lurte på om jeg var ok - noe jeg absolutt var. Han var litt usikker på det, og spurte flere ganger om jeg ikke ville sitte bakpå motorsykkelen hans. Jeg takket høflig nei, og etterhvert lot han seg overbevise.

Mange grekere sliter med et vektproblem og høyt kolesterol. Derfor anbefaler legene pasientene turgåing. På folkemunne her nede kalles disse turene for "kolesterol-walking". Så når jeg er på tur og treffer andre, så hilses det ut fra det "skjebnefellesskapet" vi deler. :-) Jeg har aldri hatt kolesterol, og er takknemlig for det.

søndag 20. november 2011

Plastpenger vs kontanter og hverdagene

Hjemme har diskusjonen startet hvorvidt vi skal klare oss helt uten kontanter, og kun bruke plastkort. Overgangen til et samfunn som i hovedsak bruker kontanter, er stor. Minibanker finnes i de fleste landsbyer, bortsett fra den landsbyen jeg bor i. Det var en her også, men en eller annen lekte seg litt med sprengstoff, og etter det har landsbyen vært uten minibank.

Uvant som jeg er med kontanter, må jeg planlegge kontantuttakene mine. Sist fredag betalte jeg min første regning utenom husleie. Spennende med min første regning på gresk.


Her betales regningene primært ved fremmøte hos avsender. Strømregningen kan betales hos postmannen. En tur til Chios by tar jeg med glede, og så frem til min første opplevelse av regningsbetaling. Første stopp var minibanken, og dernest OTE - internettleverandøren.

Bak skranken satt en myndig mann, og jeg tenkte jeg ville forsøke å betale med kort. Card? Jeg viste minibankkortet min. No problem! Så flott. Mye papirer frem og tilbake, og jeg sto klar med passet mitt som jeg så ofte tidligere er blitt bedt om å vise for legitimasjon. Så forsvant mannen og kortet mitt på bakrommet. Hva skjer?

Kort etterpå kom han smilende ut, og sier: your pin? Eh... Han viser med fakter at jeg skal komme bak sperringene og inn på bakrommet. Javel. Og der på bakrommet satt en ennå myndigere mann og pekte på kortautomaten. Pin! Da var det bare å trykke i vei da - der på bakrommet med pengeskap og flere forskjellige kortautomater - inne på det aller helligste.

Kortautomatene finnes, men de aller fleste foretrekker at du betaler kontant. Mange grunner til det, men jeg ønsker ikke å spekulere i det.

Det jeg synes er et tankekors, er diskusjonene hjemme med å ha minst mulig penger på seg - at buss og trikk ikke har kontantbeholdning pga faren for ran - alle sikkerhetsforanstaltninger som foretas for å minske risikoen for ran. Og her er jeg ikke alene om å ha mange kontanter når regninger skal betales, men jeg har ikke hørt om risiko for ran.

Fyringsolje kom denne uken, og det kjennes som en lettelse at det endelig er varmt innendørs. 400 l. 388€, og mamma i husvertens familie, åpnet lommeboken med masse kontanter og betalte leverandøren kontant. Akkurat slik det gjøres her nede.

Må fortelle at nøkkelen til oljetanken var borte. Da roper mamma over til rørleggeren, og hun gir seg ikke før han har kommet ut på terrassen. Hun forteller at de ikke får opp oljetanken, og kort etter kommer han med vinkelsliper'n. I et gnistregn ble oljetanken åpnet, og fyringsoljen fylt på.

Nesten daglig er jeg innom baren i landsbyen for min cappuccino. Nå er jeg blitt så inkludert at jeg har fått plass ved det faste bordet til "gamlekara". Gleder meg til den dagen jeg forstår hva de sier. Har en flott gresklærer, så jeg klarer å skille noen ord etterhvert.

søndag 13. november 2011

Vær, vind og hverdagsliv

De siste dagene har det blåst "hunder og katter". Det er kaldt - veldig kaldt, og det uler rundt hushjørnet. Temperaturen? Vet ikke, bare at det er kaldt. Midt i solen er det godt og varmt, men på dager som i dag, har solen gjemt seg. Når det i tillegg blåser sterk kuling, da er det veldig kaldt.

Stenhusene her er bygget for å holde varmen ute, og er kjølige og gode sommerstid. Nå på vinteren "står" kulden fra veggene og gulvet. Da sitter jeg godt påkledd (fleece og lammeullsjal) ved siden av en stråleovn, og holder varmen sånn nogenlunde. Men jeg har vel aldri tatt en morgendusj så raskt noengang som nå om dagen. Vannet er varmt, men badet iskaldt.

Leiligheten jeg leier har oljefyring, og jeg er blitt lovet at det skal fylles olje og starte fyring neste uke. Oljefyring er kostbart, og jeg betaler for det jeg bruker, men det er bedre enn å fryse innendørs.

Varmeste sted innendørs i dag - i sengen under dyne og fleecepledd, fullt påkledd, og med en bok.
For meg var jo Chios sol og sommer, men det å oppleve Chios vinterstid, er også en del av "reisen" min.

Når solen skinner, lufter jeg ut innendørskulden med oppvarmet luft utenfra. På dager som dette med sterk vind, er ikke det mulig. Da lar jeg varmeovnen og Il Divo varme meg. :-) Spesielt Adagio gir mye varme Il Divo - Adagio

Det har ikke regnet siden uke 41, og selv om skyene ser "truende" ut, har det heller ikke kommet noe regn i dag.

Om det er noe jeg savner, er det mange som spør meg. Savner familien min, men ellers lite annet. På dager med så sterk vind, savner jeg varme innendørs og vinterklær.

Har etterhvert blitt "stamgjest" på den lokale baren i landsbyen som har veldig god kaffe. Jeg som nesten ikke drikker kaffe, har lært å sette pris på atmosfæren, samtalene og en daglig cappuccino. På baren møtes "gamlekara" for sin daglig kaffe, øl eller ouzo, og følger med på livet utenfor. Gleder meg til den dagen jeg har lært så mye gresk at jeg forstår hva som blir sagt.

Vaskemaskinen sviktet meg for noen dager siden, og jeg tok kontakt med husvertens datter. Forsøkte å forklare at jeg trodde at den ikke tok inn vann. Noen dager senere "datt" to hyggelige vaskemaskinreparatører inn døren min. Vaskemaskinen var ok, men det var ikke noe vann. Rørlegger var svaret.

Kort etter at vaskemaskinreparatørene var gått, forsvant alt vannet i hele leiligheten. Jeg ble svett, og ringte husvertens datter igjen. Fikk beskjed om å kontakte naboen som er rørlegger. De var borte, men jeg håpet de kom tilbake i løpet av kvelden. Jeg hadde min faste kveld med perspektivtegning.

Og det ble litt av en kveld. Kurset holdes i kulturhuset her i landsbyen, og det rommer mange andre aktiviteter også. Det pusses opp i 1. etg, så vi måtte være i 2. etg. Der har de også alle nasjonaldraktene sine til dans, parader m.m. Dagen etterpå var det helligdag med parade i Chios by.

Så mens vi ble undervist i perspektivtegning, gikk det en jevn strøm av mennesker som hentet sine drakter. Og ingenting av dette foregikk stille. Alle hadde noe de skulle sagt, hilsninger, diskusjoner m.m. M.a.o. svært fargerikt, og godt for meg å glemme at jeg ikke hadde vann hjemme i leiligheten.

Vel tilbake så jeg naboen var hjemme. De har en terrasse på 100 kvm, og lever mye av livet sitt der ute med pc, tv og kjempestor peis. Det er jo litt kjølig på kvelden, så rørleggeren hadde tatt på seg slåbrokken utenpå klærne sine. Han snakker ikke engelsk, og så fort han så meg, ropte han på kona som snakker litt engelsk.

Da han fikk høre at jeg manglet vann, kastet han av seg slåbrokken og ble med over til meg hvor han forsvant i bare tøflene opp på taket. Det viste seg at beholderen var tom for vann - helt tom! Deretter viste det seg at pumpen var gått i stykker, men han hadde en ekstra pumpe hjemme. Så i vakkert måneskinn reparerte han, og rensket opp, vannbeholderen på taket mitt. Og kona - jo hun snakket med naboene mine på andre siden av landsbygaten min. Herlig liv.

Det spennende øyeblikket kom da han satte på hele "vannsystemet" igjen. Og skrekk og gru - det kom ikke vann. Kona fortalte han skulle gå og sjekke stoppekranen nede i gaten som gikk til leiligheten min. Og der gitt - der var det noen som hadde skrudd av stoppekranen, og ikke satt den på igjen.

Og jeg kunne trekke et lettelsens sukk da jeg hørte hvordan vannet ble fylt i beholderen, og etterpå at pumpen startet.

Jeg koser meg med malingen min, men var frustrert over kvaliteten på malingen. En norsk kunstner har sitt eget galleri i Chios by, og jeg gikk innom henne en dag for å høre om maling. Hun fortalte at den beste malingen fikk du kjøpt i en butikk med diverse andre varer. Jeg ble advart på forhånd fordi denne frodige damen også solgte sexhjelpemidler. Selv om jeg var advart, så ble jeg satt litt ut... Eh... painting...? Og bakenfor hyllene hadde hun mye flott oljemaling, pensler m.m. Det blir helt sikkert flere besøk for malingskjøp, men neste gang er jeg ennå mer forberedt.

tirsdag 8. november 2011

Og dagene er innholdsrike...

Til vertsfamilien min, fortalte jeg at jeg ønsket å oppleve, og leve i, gresk kultur. Oppleve det greske hverdagslivet, og i tillegg lære meg gresk.

Jeg ble tatt på ordet. Først ble jeg introdusert til kvinnegruppen her i Thimiana som er en vesentlig del av kulturgruppen i landsbyen. Kvinnene møtes 2 ganger i uken, og har ansvaret for mange aktiviteter. De arrangerer kurs i data, engelsk, søm, dans, tegning m.m. I tillegg lager de forskjellige ting til basarer - eks.vis bokmerker, såper i flotte former o.s.v., og syr drakter til det store karnevalet her i februar. Forteller mer om det senere.

Alle samles rundt et langbord, og praten går livlig over kaffekoppene. Jeg lytter, og skal fortelle hva det snakkes om når jeg om en tid forstår gresk. :-)

Allerede den første dagen, fikk jeg tilbud om å delta på tegnekurs, og takket naturligvis ja. Det er kurs i perspektivtegning - noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg, og det forteller med all tydelighet at da er det nettopp det jeg trenger. Kurset er fantastisk med en usedvanlig dyktig lærer, Babis Kiliaris. En meget anerkjent kunstner her på Chios - Babis Kiliaris hjemmeside.

Vel, vel - jeg som er vant til å male figurative bilder, så er vel ikke tegnekurs det store! Jeg sa kanskje ikke at kurset foregår på gresk, og gresk kan jeg jo ikke ennå. Riktignok kan han litt engelsk, men selve undervisningen foregår på gresk. Da er det bare å henge med på det han gjør. Veldig intenst, og veldig morsomt.

På turene mine til Chios by, er det også stadig nye opplevelser. En ting var opplevelsen med schäferen, som satt foran på en scooter med lappene hengende over styret, og det så faktisk ut til at schäferen trivdes på plassen sin.

En annen ting er kjøremønsteret. Flere ganger har jeg satt meg på en cafe ved rundkjøringen, og bare kost meg med opplevelsene. Der "parkerer" bilene med nødsignal på vei til/fra et eller annet, samt at bussen har holdeplass der. Også de som serverer oss gjester henter sine varer fra den andre siden av gaten, og balanserer seg gjennom trafikken med verdighet og stødige brett fylt med godsaker. Et fantastisk, levende liv.

På en av disse dagene kom jeg i kontakt med en ung kvinne. Hun var fra Minnesota, USA, og var på dagstur over fra Cesme, Tyrkia. Hun hadde kommet til Tyrkia for 90 dager siden, og måtte over til Hellas for å få nytt visum til Tyrkia. Det var hennes første besøk til Hellas, og hun fortalte mer enn jeg spurte. Hun hadde truffet mann fra Izmir, Tyrkia, på Facebook for et par år siden, og hadde nå forlatt mann og små barn i USA, for å være sammen med denne mannen. Hun hadde ikke tidligere vært utenfor USA. I mitt stille sinn kan jeg jo bare håpe at det går bra med denne eventyrlystne kvinnen.

Så traff jeg greske venner til en kaffe, og siden jeg er en venn, vil hun at jeg skal låne en bil gratis så jeg kan komme meg litt rundt igjen. Slikt varmer.

Bussene har stort sett ikke faste holdeplasser, men stopper der det står noen og venter. Eller at du reiser deg inne i bussen, og derved gir signal at du skal av. I går trodde jeg at bussen ikke så meg, og vinket desperat - bussjåføren vinket til meg og smilte, og så stoppet han. Hvor da? Rett utenfor et minimarked, og hun kom ut med en pose med innhold til ham. Bussjåføren hadde bestilt noen varer som han samtidig hentet, mens han satt bak rattet i bussen. Fine opplevelser.

Jeg har vært nysgjerrig på prisnivået her nede, og ble overrasket over hvor kostbart enkelte ting er. Hvitevarer, og elektriske artikler, koster omtrent det samme som hjemme, og lønningene er betydelig lavere her. Også klær og sko er ikke mye rimeligere enn hjemme, men til gjengjeld er det rimelig å spise og leve. Jeg går ofte på en lokal taverna og spiser lunsj eller middag, og det koster mellom 50 til 90 kr. Da er gjerne et glass hvitvin inkludert i den prisen.

Får legge til at det er en praktfull spa her i landsbyen. Den har jeg naturligvis allerede besøkt, og har bestilt flere timer dit. Og prisnivået? En brøkdel av hva vi betaler hjemme.

Og så tilbake til vertsfamilien min. Jeg har vært opptatt av å skifte ut lyspærerene med sparepærer, og på den måten redusere strømforbruket. Kuppelen på utelyset mitt fikk jeg ikke opp, og måtte be om hjelp. Så viste det seg at utelyset krevde en helt spesiell lyspære. 1 uke senere kommer pappa og datter for å skifte utelyset her hos meg, slik at jeg også der kan bruke sparepære.

Og akkurat den seansen, skulle jeg hatt bilde av. Jeg bor i 2. etg., med en ganske lang marmortrapp opp. På toppen utenfor inngangsdøren, er det siste trappetrinnet kun med vanlig trappetrinnbredde. På dette trappetrinnet stablet pappa stigen med drill og skrutrekker, mens datter og jeg holdt stigen på hver vår side. Nabo-rørlegger ropte til oss at vi ikke måtte holde i stigen fordi vi kunne få strøm. Skru av strømmen? Ikke nødvendig... Og det hele foregikk med stor applaus og tilrop fra mange naboer. Humrer fortsatt når jeg tenker på det.

I dag tok jeg det hele et skritt videre, og begynte med gresklærer. Nå er det alfabetet som skal læres først, og så får jeg undervisning to ganger i uken av en dyktig gresklærer. Gleder meg til den dagen jeg kan delta i en samtale, og ikke minst forstå kommentarer og latter som jeg i dag er utestengt fra.

onsdag 2. november 2011

Ung grekers tanker om fremtiden

Jeg har skrevet om all hjelpen jeg har fått fra huseiers datter, men lite om hennes egne utfordringer.

Hun er en velutdannet kvinne tidlig i 20-årene, og arbeidssøkende. Hun søker på alle type jobber, men blir møtt med kommentarer som "deg er det ikke synd på. Tenk på mennene som skal forsørge kone og barn. Gå heller hjem og hjelp foreldrene dine."

Lenge har hun vært arbeidssøkende etter endt utdannelse, og beskriver for meg at hun føler seg "useless". Vi vet jo alle hvor ivrige vi er etter å komme i gang med jobb og karriere etter endt utdannelse, og så blir du isteden stående på stedet hvil.

For denne unge kvinnen føler hun at hele livet blir satt på vent. Hun har en kjæreste, men de kan ikke gifte seg før de kan forsørge seg selv, og først etter det etablere eget hjem. I mellomtiden løper hun på alt av det hun tipses om av jobber, og håper på napp hver eneste gang.

Hun forteller at selv myndighetene oppfordrer gresk ungdom til å reise utenlands for å jobbe. Reis til Tyskland eller USA. Her i Hellas er det ikke jobb for dere, sier de. Det er vanskelig å reise fra familie og alt hun kjenner her, så det har ennå ikke vært et tema for henne ennå.

Hun forteller også om hvilken avmakt alle føler for de nye skattene som de blir pålagt omtrent daglig, og hun utdyper ved å fortelle om en slektning.

Han lånte penger til å bygge hus til storfamilien, og skulle betale 600€ i måneden på lånet. Det var ikke noe problem siden inntekten var betydelig høyere. Så ble lønnen hans kuttet første gang til 600€/mnd., og kun kort tid senere var den på 400 €/mnd. Det er da familien må hjelpe, fortalte hun. Og storfamilien går sammen om å bruke det de har for å hjelpe hverandre.

Huseierens familie er blant de "heldige". De har en leilighet til utleie, og en utlending som leier (meg...), som igjen betyr en trygghet. I tillegg har de jord de kan dyrke, og noen dyr.

Andre er ikke i den heldige situasjonen, og i mange tilfeller ender det tragisk. Når lønnene kuttes, skattene økes, og de står der med regninger som ikke kan betales, begår mange selvmord. Selvmordsraten er økende.

Jeg spurte om hva hun trodde var best - at Hellas gikk ut av Euro-samarbeidet eller om de ble. Uansett hva vi gjør, så blir det veldig ille, var svaret.

Hvilken tro og håp har du for fremtiden, spurte jeg. Vil helst ikke tenke på det, var svaret. Lever fra dag til dag. For meg blir ord fattige i slike situasjoner, så det var egentlig ingenting å si.

En dag vi var ute og kjørte - som vanlig hjalp hun meg med noe jeg trengte til leiligheten - traff hun en nabo. Da samtalen var over, fortalte hun at hun ble tipset om en jobb som hun måtte dra på rett etterpå. Det var et vikariat på 6 mnd., og de skulle ikke ha en medarbeider med kun "basic" utdannelse. Hun måtte derfor ikke si at hun hadde utdannelse utover "basic".

Dette vikariatet fikk hun, og er glad for å være i jobb. Hva lønnen er? 350€/mnd., men hun er i jobb!