Follow by Email

onsdag 7. desember 2011

Opplevelser fra hverdagslivet, og snart hjemreise til jul.


Grekerene har så stor respekt for sine eldre, at de har eget varselskilt. Ganske imponerende synes jeg, og det var vel omtrent så sliten jeg følte meg da jeg reiste nedover i oktober. På to måneder er jeg blitt fylt av krefter, glede og opplevelser.

Jeg har tidligere skrevet om mine utfordringer med Internett-installasjonen, og skrev samtidig at noe fortsatt gjensto som OTE hadde bedt meg endre på. Var så lykkelig over at alt fungerte, at jeg var livredd for å røre noe som helst - da...

En dag jeg hadde vært på spa-behandling, hadde jeg opparbeidet meg nok mot til å ta det siste steget inn i den greske internett-verden. Nabobutikken til spa'et er en databutikk, og jeg var blitt fortalt at det var to usedvanlige dyktige menn som drev den.

Der i databutikken satt en flott, hvithåret, eldre kvinne og smilte bredt til meg. Jeg forsøkte forsiktig på engelsk, og hun ropte noe til venninnen som var i ferd med å gå. Jeg har etterhvert lært meg til å vente og se om det skjer noe - for det gjør det som regel.

Inn kom spa-damen og damen som driver kjolebutikken rett ved. De fortalte at de var hentet fordi de snakket engelsk. Det var mamma som passet butikken mens sønnen var ute på oppdrag, og en mer stolt mamma skal vi lete lenge etter å finne. Jeg fikk beskjed om å skrive navn og tlf.nr., og så ville sønnen ringe meg samme kveld.

På kvelden ringte han, og han snakket godt engelsk. Jeg fortalte at OTE hadde gitt meg beskjed om at jeg måtte skifte brukernavn og passord, men siden alt sto på gresk, trengte jeg hjelp. Han skulle komme med en gang. Han trodde han visste hvem jeg var, og hvor jeg bodde, men hvis jeg gikk ut i gaten så ville han bli helt sikker. Og der kom ham - på gresk vis - på scooter med hjelmen hengende over armen.

Og det er ikke store forskjellen fra Norge og til Hellas viste det seg - det brukernavn og passord som du blir tildelt, beholdes og skal ikke endres. "Online-service" viste seg å være virusprogram jeg allerede har.

Jeg hadde nok spart meg for mye hadde jeg gått til han med en gang, men samtidig hadde jeg da ikke fått all det morsomme, og all læringen. :-)

Datamannen viste seg også å være bruker av kulturhuset. Jeg var på tegnekurset, og han kom vandrende med et musikkinstrument - stopper og spør - internett ok? Trenger jeg internett-hjelp, vet jeg hvor jeg skal gå.

Gresk hadde jeg bestemt meg for å lære, men ville trenge en lærer. Det var raskt ordnet, og har fått en svært dyktig lærer. Jeg kan nå det greske alfabetet med store og små bokstaver, en god del ord og noen setninger. Praktiserer så ofte jeg kan - spesielt i landsbybaren - og det gjør naturligvis stor lykke. Og jeg selv? Gjett om jeg er stolt når jeg får ros, men også hører på samtaler og gjenkjenner ord jeg har lært, og av og til forstår deler av samtalene.

Jeg har fått min favoritt-taverna her i landsbyen, og en dag satt det en mann og spiste sammen med eieren. Opplevde det samme dagen etterpå. Denne dagen snudde han seg, så på meg og spurte: Where you from ehj... Norway. Norway! From where in Norway? Oslo. Så kommer det på litt haltende norsk - jeg var gift med en norsk kvinne for 20 år siden. Hun var fra Lier.

Det viste seg at han er fra Trieste, Italia, men kommer flere ganger i året for å se etter mastikk-trærne sine her på øya. Også her fikk jeg "opplæring" i spisekulturen. Jeg er glad i fisk, og det er mye god fisk her nede.

En dag satt jeg og spiste "smallfish" med kniv og gaffel. Da ropte han til meg fra nabobordet - Marit - ehj.. you must eat with your fingers!!! Sorry... It's not polite to eat with you fingers. Ehj... Marit you are not in Norway now. Eat with your fingers like greeks and italiens. Han viste sin oppgitthet over min måte å spise på som bare italienere kan med sitt kroppsspråk. Så nå spiser jeg alle typer "smallfish" med fingerene, og det smaker faktisk bedre.

Og hva er vel mer naturlig enn når du blir kjent med utlendninger på bussen, at vi utveksler tlf.nr. og holder kontakt. Nå har jeg fått nye nederlandske venner som har bosatt seg i nabolandsbyen.

Noen har kanskje tenkt på om jeg har hatt noen utfordringer fra menn her nede, siden jeg som godt voksen dame vandrer rundt alene. Joda - det har jeg. Den morsomste var han som ringte på døren her kort tid etter at jeg hadde kommet. Da jeg snakket til han på engelsk, rygget han nedover trappen, og siden har jeg ikke sett ham.

Ofte opplever jeg at kaffen min blir betalt i landsbybaren, eller at jeg får et glass vin på tavernaene. Dette er hyggelig oppmerksomhet. Selv eieren av favoritt-tavernaen min gir meg et glass vin av og til, og jeg setter pris på denne type oppmerksomhet.

Uønsket oppmerksomhet har en mann i "passende" alder, som snakker godt engelsk etter å ha bodd flere år i USA, vist meg. Han synes selv han må være et "godt parti". Han har eget landområde, stort hus, geiter, høner og griser. Han er sikkert et "godt parti" for noen, men jeg trives utmerket med livet mitt.

Appelsinene henger modne og flotte på trærne nå, og det er god norsk sommertemperaturer om dagen. Vinden har snudd, og det blåser sønnavind. Det betyr varmere og fuktigere vær, men det er sjelden det kommer noen regnbyger.

Nå er det blitt pyntet til jul mange steder. Dører og vinduer pyntes, juleklokker med lys i, henges i lysstolpene, og julen nærmer seg på alle vis.

Jeg gleder meg til å reise hjem til jul, og feire julen med familien min. Er tilbake på Chios på nyåret, og fortsetter reisen min i 2012.

Kala Hristojenna - God Jul!



søndag 4. desember 2011

Landsbyen's to hjerter

Enhver landsby har sine "hjerter" hvor mye av livet foregår. Overfor vertsfamilien min sa jeg at jeg ønsket å lære om gresk hverdagsliv, kultur og språk. Jeg ble absolutt tatt "på ordet", og introdusert rundt omkring.

Etter å ha deltatt på min første gresk-ortodokse messe i klosteret her i landsbyen, ble jeg introdusert på kvinnenes kulturcafe. Kvinnene i landsbyen møtes 2 ganger i uken. Over en kaffekopp utveksles nyheter og noen flittige hender skaper "ting" til basaren. Spesielt nå som det nærmer seg jul, er det ekstra mange som skaper spennende "ting" til basaren. Et av de morsomste tingene jeg har sett, er CD-plater drysset i lim, gull og glitter.

I dette landsbyhjertet, er det ikke bare kvinnenes kulturcafe. Her holdes det kurs i gresk dans, språkkurs - engelsk og italiensk, sangkurs, tegnekurs, ekstraundervisning for skolebarna, musikkurs, datakurs m.m. M.a.o. her foregår det noe hver eneste dag og kveld - hverdager og helger.

Foruten kvinnenes kulturcafe, er jeg så heldig at jeg deltar på tegnekurs. Det har vært en stor utfordring siden kurset foregår på gresk, og jeg er såvidt i gang med min greskopplæring. Læreren er en av Chios mest anerkjente kunstnere - Babis Kiliaris. Han tegner, maler, spiller musikkinstrumenter m.m., og er utrolig inspirerende.

I motsetning til oss nordboere, så har folk sydfra et sterkere kroppsspråk enn oss. Det er jeg takknemlig for der jeg følger tegneundervisningen via kroppsspråket til Babis. Men han snakker også litt engelsk, så jeg får hjelp da jeg begynner å se fortvilet ut, eller det jeg har skapt på det hvite papiret ser underlig ut i forhold til hva det egentlig skal være.




Fra kurskvelden torsdag 1.12.2011. Babis tegnet først Kleopatra deretter meg.



Og så tror vi kanskje at når det foregår et tegnekurs, er det stille ellers i huset. Så feil kan man ta. Ofte er det korundervisning torsdagskvelder, og nå er det julesangene det blir øvet på. Helt spesielt for meg å høre kjente og kjære julesanger, men på et helt annet språk. Sitter og småsynger med. :-)

Så er det naturligvis folk ut og inn. Skal bare gi en beskjed, trenger å snakke med den og den, ta en kopp kaffe sammen med oss, diskutere noe til neste møte, sjekke noe vedr. nasjonaldraktene, en ektefelle som skal ha medisinen sin, samtaler på kryss og tvers i tillegg til læreren, og naturligvis tlf. som ringer. Et helt fantastisk fargerikt liv, og på tross av alt dette, så lærer vi faktisk utrolig mye.

Og kurset går fra kl. 18 til 20. Og det vil si? Jo... vi begynner et sted mellom 18 og 18.30, avhengig av hvor mange som har kommet. Og så slutter vi et sted mellom kl. 20.30 og 21. Etterpå er det italiensk kurs, som starter sånn omtrent når det starter...

Det er vanskelig å beskrive hvor uendelig godt det er å være en del av dette så "unorske", og jeg gleder meg inderlig til jeg forstår hva de sier. Latteren runger mer enn en gang gjennom lokalet, og kommentarene til meg er at jeg er den eneste som ikke sier noe. Enn så lenge...

Det andre "hjertet" i landsbyen, er landsbybaren. Jeg er daglig innom der for å drikke min kopp med cappuccino, og setter pris på livet i baren. "Gamlekara" kommer innom for å drikke sin kopp med gresk kaffe, og oppdatere hverandre. Andre er innom for å få sin dose med ouzo, før de vandrer videre.
  
Her blir alle omsorgsfullt tatt vare på av barkeeperen. Det være seg om det trengs håndkrem, samtaler, greskopplæring (for meg), eller en aldri så liten velsignelse i olje og vann med bønn.

Jeg har fått beskjed om at jeg skal sitte på bardisken. Så der vagler jeg meg sammen med de andre, og er glad hver gang jeg forstår noen av ordene i samtalene som foregår. Og uten at vi har bestilt kommer det popcorn, småkaker, oliven m.m. på disken. "Because you are my friend"...

Mest imponert er jeg over hvordan de som har utfordringer, også blir tatt vare på av. En er sterkt skadet etter en trafikkulykke, og han blir omsorgsfullt hjulpet når han ber om hjelp. Noen engelske ord har han lært seg, så vi har vår fine samtale når vi treffes. En annen er psykisk syk, og blir snakket til på en respektfylt og fin måte.

Jeg føler at vi har mye å lære av landsbysamfunnet i deres omsorgsfulle måte å ta vare på sine "svake". Det ligger mye i det som blir sagt at "friskheten" i ethvert samfunn fortelles gjennom måten det vare på sine gamle og syke.

Jeg blir ihvertfall myk om hjertet hver eneste gang - og dvs hver eneste dag - jeg opplever den omsorgsfulle måten de tar vare på sine "svake" på.

Her er bilder av venner fra landsbybaren

Her gjøres velsignelsen klar. Deretter i hodet mens stille bønner foregår, og det drikkes fra glassets fire kanter etterpå.

søndag 27. november 2011

Transportopplevelser og litt til

Jeg har valgt å være uten bil her de første månedene, og heller utforske bussmulighetene. Dette var også en av grunnene til at jeg valgte Thimiana som har hyppige bussavganger på dagtid i hverdagene. På kveldstid og søndager går det ingen busser.

Det første jeg måtte gjøre var å skaffe meg en oversikt over bussavgangene, og fikk tak i en rutetabell. Om jeg ble noe klokere?

Rutetabellen på gresk

Antakelig så jeg nok fortvilet ut, så med en hjelpende hånd understreket han alle steder med Thimiana for meg. Men det står et klokkeslett og noen steder starter med Thimiana, og andre steder andre landsbyer? Hvordan finner jeg ut når bussen er i Thimiana? Det kommer an på hvor langt unna landsbyen bussen starter i, var svaret.

Med mitt norske rutetabell-system i hodet, er jeg jo automatisk over på minutter og presise avganger, men vet jo at det ikke nytter her.

Maria på Minimarkedet rett ved busstasjonen, var nok personen å spørre for å vite sånn omtrent når bussen kom. Og det stemte - hun visste alt om bussavgangene. Så nå har jeg lært meg til når omtrent bussen kommer. I tillegg kanskje noe ennå viktigere. Om jeg treffer noen som vil prate med meg, så kommer det en ny buss om en halvtime eller trekvarter. Med andre ord - ingen grunn til å stresse.

Og hvilken flott opplevelse det er å kjøre buss! Kjøper du billett på busstasjonen koster det 1,50€, men kjøper du på bussen koster det 2€.

Bussholdeplasser finnes, men det holder at du stiller deg opp og rekker ut hånden, så stopper bussen. Det samme gjelder når du skal av. Bare gi et hint til bussjåføren, og så stopper han.

Og disse bussjåførene har imponerende kjøreegenskaper. I de smale gatene kjører de på cm'ene rundt hushjørnene og parkerte biler. Har opplevd at bussjåføren strakk hånden ut og dyttet inn speilet til en parkert bil, og bussen kom akkurat forbi. Og går ikke det, så er det bare å tute, og da kommer det raskt en smilende bilfører løpende og flytter bilen.

Forleden dag var jeg passasjer, og bussen stoppet rett oppe i landsbygaten min. Dette var et nytt "stoppested". Bussjåføren henter frem en kjempestor vannkanne, og går ut til vannposten og fyller opp kannen. Og der ved vannposten treffer han kjente, og da må han jo samtidig slå av en prat. Alt mens bussen har passasjerer, mobilen hans ringer og billettvesken henger på plass. Etter 5-10 min. var vi klare til å kjøre videre. Praktfull opplevelse.

Og hva er mer naturlig enn å stoppe bussen med passasjerer utenfor bakeriet når bussjåføren er sulten? Eller en annen butikk? Vi passasjerer venter tålmodig og forståelsesfullt.

Det er flotte turmuligheter her, så jeg vandrer daglig på tur. Thimiana ligger tett inntil Kambos med store eiendommer og citriuslunder, og i løpet av 15-20 min. er jeg ved havet.

For oss nordmenn så er turgåing noe de aller fleste av oss er oppvokst med, og det er de ikke her. Hvis de ser en som er ute og går, stopper de ofte og tilbyr skyss. På en av mine vandringer stoppet en ung greker på motorsykkel stoppet, og lurte på om jeg var ok - noe jeg absolutt var. Han var litt usikker på det, og spurte flere ganger om jeg ikke ville sitte bakpå motorsykkelen hans. Jeg takket høflig nei, og etterhvert lot han seg overbevise.

Mange grekere sliter med et vektproblem og høyt kolesterol. Derfor anbefaler legene pasientene turgåing. På folkemunne her nede kalles disse turene for "kolesterol-walking". Så når jeg er på tur og treffer andre, så hilses det ut fra det "skjebnefellesskapet" vi deler. :-) Jeg har aldri hatt kolesterol, og er takknemlig for det.

søndag 20. november 2011

Plastpenger vs kontanter og hverdagene

Hjemme har diskusjonen startet hvorvidt vi skal klare oss helt uten kontanter, og kun bruke plastkort. Overgangen til et samfunn som i hovedsak bruker kontanter, er stor. Minibanker finnes i de fleste landsbyer, bortsett fra den landsbyen jeg bor i. Det var en her også, men en eller annen lekte seg litt med sprengstoff, og etter det har landsbyen vært uten minibank.

Uvant som jeg er med kontanter, må jeg planlegge kontantuttakene mine. Sist fredag betalte jeg min første regning utenom husleie. Spennende med min første regning på gresk.


Her betales regningene primært ved fremmøte hos avsender. Strømregningen kan betales hos postmannen. En tur til Chios by tar jeg med glede, og så frem til min første opplevelse av regningsbetaling. Første stopp var minibanken, og dernest OTE - internettleverandøren.

Bak skranken satt en myndig mann, og jeg tenkte jeg ville forsøke å betale med kort. Card? Jeg viste minibankkortet min. No problem! Så flott. Mye papirer frem og tilbake, og jeg sto klar med passet mitt som jeg så ofte tidligere er blitt bedt om å vise for legitimasjon. Så forsvant mannen og kortet mitt på bakrommet. Hva skjer?

Kort etterpå kom han smilende ut, og sier: your pin? Eh... Han viser med fakter at jeg skal komme bak sperringene og inn på bakrommet. Javel. Og der på bakrommet satt en ennå myndigere mann og pekte på kortautomaten. Pin! Da var det bare å trykke i vei da - der på bakrommet med pengeskap og flere forskjellige kortautomater - inne på det aller helligste.

Kortautomatene finnes, men de aller fleste foretrekker at du betaler kontant. Mange grunner til det, men jeg ønsker ikke å spekulere i det.

Det jeg synes er et tankekors, er diskusjonene hjemme med å ha minst mulig penger på seg - at buss og trikk ikke har kontantbeholdning pga faren for ran - alle sikkerhetsforanstaltninger som foretas for å minske risikoen for ran. Og her er jeg ikke alene om å ha mange kontanter når regninger skal betales, men jeg har ikke hørt om risiko for ran.

Fyringsolje kom denne uken, og det kjennes som en lettelse at det endelig er varmt innendørs. 400 l. 388€, og mamma i husvertens familie, åpnet lommeboken med masse kontanter og betalte leverandøren kontant. Akkurat slik det gjøres her nede.

Må fortelle at nøkkelen til oljetanken var borte. Da roper mamma over til rørleggeren, og hun gir seg ikke før han har kommet ut på terrassen. Hun forteller at de ikke får opp oljetanken, og kort etter kommer han med vinkelsliper'n. I et gnistregn ble oljetanken åpnet, og fyringsoljen fylt på.

Nesten daglig er jeg innom baren i landsbyen for min cappuccino. Nå er jeg blitt så inkludert at jeg har fått plass ved det faste bordet til "gamlekara". Gleder meg til den dagen jeg forstår hva de sier. Har en flott gresklærer, så jeg klarer å skille noen ord etterhvert.

søndag 13. november 2011

Vær, vind og hverdagsliv

De siste dagene har det blåst "hunder og katter". Det er kaldt - veldig kaldt, og det uler rundt hushjørnet. Temperaturen? Vet ikke, bare at det er kaldt. Midt i solen er det godt og varmt, men på dager som i dag, har solen gjemt seg. Når det i tillegg blåser sterk kuling, da er det veldig kaldt.

Stenhusene her er bygget for å holde varmen ute, og er kjølige og gode sommerstid. Nå på vinteren "står" kulden fra veggene og gulvet. Da sitter jeg godt påkledd (fleece og lammeullsjal) ved siden av en stråleovn, og holder varmen sånn nogenlunde. Men jeg har vel aldri tatt en morgendusj så raskt noengang som nå om dagen. Vannet er varmt, men badet iskaldt.

Leiligheten jeg leier har oljefyring, og jeg er blitt lovet at det skal fylles olje og starte fyring neste uke. Oljefyring er kostbart, og jeg betaler for det jeg bruker, men det er bedre enn å fryse innendørs.

Varmeste sted innendørs i dag - i sengen under dyne og fleecepledd, fullt påkledd, og med en bok.
For meg var jo Chios sol og sommer, men det å oppleve Chios vinterstid, er også en del av "reisen" min.

Når solen skinner, lufter jeg ut innendørskulden med oppvarmet luft utenfra. På dager som dette med sterk vind, er ikke det mulig. Da lar jeg varmeovnen og Il Divo varme meg. :-) Spesielt Adagio gir mye varme Il Divo - Adagio

Det har ikke regnet siden uke 41, og selv om skyene ser "truende" ut, har det heller ikke kommet noe regn i dag.

Om det er noe jeg savner, er det mange som spør meg. Savner familien min, men ellers lite annet. På dager med så sterk vind, savner jeg varme innendørs og vinterklær.

Har etterhvert blitt "stamgjest" på den lokale baren i landsbyen som har veldig god kaffe. Jeg som nesten ikke drikker kaffe, har lært å sette pris på atmosfæren, samtalene og en daglig cappuccino. På baren møtes "gamlekara" for sin daglig kaffe, øl eller ouzo, og følger med på livet utenfor. Gleder meg til den dagen jeg har lært så mye gresk at jeg forstår hva som blir sagt.

Vaskemaskinen sviktet meg for noen dager siden, og jeg tok kontakt med husvertens datter. Forsøkte å forklare at jeg trodde at den ikke tok inn vann. Noen dager senere "datt" to hyggelige vaskemaskinreparatører inn døren min. Vaskemaskinen var ok, men det var ikke noe vann. Rørlegger var svaret.

Kort etter at vaskemaskinreparatørene var gått, forsvant alt vannet i hele leiligheten. Jeg ble svett, og ringte husvertens datter igjen. Fikk beskjed om å kontakte naboen som er rørlegger. De var borte, men jeg håpet de kom tilbake i løpet av kvelden. Jeg hadde min faste kveld med perspektivtegning.

Og det ble litt av en kveld. Kurset holdes i kulturhuset her i landsbyen, og det rommer mange andre aktiviteter også. Det pusses opp i 1. etg, så vi måtte være i 2. etg. Der har de også alle nasjonaldraktene sine til dans, parader m.m. Dagen etterpå var det helligdag med parade i Chios by.

Så mens vi ble undervist i perspektivtegning, gikk det en jevn strøm av mennesker som hentet sine drakter. Og ingenting av dette foregikk stille. Alle hadde noe de skulle sagt, hilsninger, diskusjoner m.m. M.a.o. svært fargerikt, og godt for meg å glemme at jeg ikke hadde vann hjemme i leiligheten.

Vel tilbake så jeg naboen var hjemme. De har en terrasse på 100 kvm, og lever mye av livet sitt der ute med pc, tv og kjempestor peis. Det er jo litt kjølig på kvelden, så rørleggeren hadde tatt på seg slåbrokken utenpå klærne sine. Han snakker ikke engelsk, og så fort han så meg, ropte han på kona som snakker litt engelsk.

Da han fikk høre at jeg manglet vann, kastet han av seg slåbrokken og ble med over til meg hvor han forsvant i bare tøflene opp på taket. Det viste seg at beholderen var tom for vann - helt tom! Deretter viste det seg at pumpen var gått i stykker, men han hadde en ekstra pumpe hjemme. Så i vakkert måneskinn reparerte han, og rensket opp, vannbeholderen på taket mitt. Og kona - jo hun snakket med naboene mine på andre siden av landsbygaten min. Herlig liv.

Det spennende øyeblikket kom da han satte på hele "vannsystemet" igjen. Og skrekk og gru - det kom ikke vann. Kona fortalte han skulle gå og sjekke stoppekranen nede i gaten som gikk til leiligheten min. Og der gitt - der var det noen som hadde skrudd av stoppekranen, og ikke satt den på igjen.

Og jeg kunne trekke et lettelsens sukk da jeg hørte hvordan vannet ble fylt i beholderen, og etterpå at pumpen startet.

Jeg koser meg med malingen min, men var frustrert over kvaliteten på malingen. En norsk kunstner har sitt eget galleri i Chios by, og jeg gikk innom henne en dag for å høre om maling. Hun fortalte at den beste malingen fikk du kjøpt i en butikk med diverse andre varer. Jeg ble advart på forhånd fordi denne frodige damen også solgte sexhjelpemidler. Selv om jeg var advart, så ble jeg satt litt ut... Eh... painting...? Og bakenfor hyllene hadde hun mye flott oljemaling, pensler m.m. Det blir helt sikkert flere besøk for malingskjøp, men neste gang er jeg ennå mer forberedt.

tirsdag 8. november 2011

Og dagene er innholdsrike...

Til vertsfamilien min, fortalte jeg at jeg ønsket å oppleve, og leve i, gresk kultur. Oppleve det greske hverdagslivet, og i tillegg lære meg gresk.

Jeg ble tatt på ordet. Først ble jeg introdusert til kvinnegruppen her i Thimiana som er en vesentlig del av kulturgruppen i landsbyen. Kvinnene møtes 2 ganger i uken, og har ansvaret for mange aktiviteter. De arrangerer kurs i data, engelsk, søm, dans, tegning m.m. I tillegg lager de forskjellige ting til basarer - eks.vis bokmerker, såper i flotte former o.s.v., og syr drakter til det store karnevalet her i februar. Forteller mer om det senere.

Alle samles rundt et langbord, og praten går livlig over kaffekoppene. Jeg lytter, og skal fortelle hva det snakkes om når jeg om en tid forstår gresk. :-)

Allerede den første dagen, fikk jeg tilbud om å delta på tegnekurs, og takket naturligvis ja. Det er kurs i perspektivtegning - noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg, og det forteller med all tydelighet at da er det nettopp det jeg trenger. Kurset er fantastisk med en usedvanlig dyktig lærer, Babis Kiliaris. En meget anerkjent kunstner her på Chios - Babis Kiliaris hjemmeside.

Vel, vel - jeg som er vant til å male figurative bilder, så er vel ikke tegnekurs det store! Jeg sa kanskje ikke at kurset foregår på gresk, og gresk kan jeg jo ikke ennå. Riktignok kan han litt engelsk, men selve undervisningen foregår på gresk. Da er det bare å henge med på det han gjør. Veldig intenst, og veldig morsomt.

På turene mine til Chios by, er det også stadig nye opplevelser. En ting var opplevelsen med schäferen, som satt foran på en scooter med lappene hengende over styret, og det så faktisk ut til at schäferen trivdes på plassen sin.

En annen ting er kjøremønsteret. Flere ganger har jeg satt meg på en cafe ved rundkjøringen, og bare kost meg med opplevelsene. Der "parkerer" bilene med nødsignal på vei til/fra et eller annet, samt at bussen har holdeplass der. Også de som serverer oss gjester henter sine varer fra den andre siden av gaten, og balanserer seg gjennom trafikken med verdighet og stødige brett fylt med godsaker. Et fantastisk, levende liv.

På en av disse dagene kom jeg i kontakt med en ung kvinne. Hun var fra Minnesota, USA, og var på dagstur over fra Cesme, Tyrkia. Hun hadde kommet til Tyrkia for 90 dager siden, og måtte over til Hellas for å få nytt visum til Tyrkia. Det var hennes første besøk til Hellas, og hun fortalte mer enn jeg spurte. Hun hadde truffet mann fra Izmir, Tyrkia, på Facebook for et par år siden, og hadde nå forlatt mann og små barn i USA, for å være sammen med denne mannen. Hun hadde ikke tidligere vært utenfor USA. I mitt stille sinn kan jeg jo bare håpe at det går bra med denne eventyrlystne kvinnen.

Så traff jeg greske venner til en kaffe, og siden jeg er en venn, vil hun at jeg skal låne en bil gratis så jeg kan komme meg litt rundt igjen. Slikt varmer.

Bussene har stort sett ikke faste holdeplasser, men stopper der det står noen og venter. Eller at du reiser deg inne i bussen, og derved gir signal at du skal av. I går trodde jeg at bussen ikke så meg, og vinket desperat - bussjåføren vinket til meg og smilte, og så stoppet han. Hvor da? Rett utenfor et minimarked, og hun kom ut med en pose med innhold til ham. Bussjåføren hadde bestilt noen varer som han samtidig hentet, mens han satt bak rattet i bussen. Fine opplevelser.

Jeg har vært nysgjerrig på prisnivået her nede, og ble overrasket over hvor kostbart enkelte ting er. Hvitevarer, og elektriske artikler, koster omtrent det samme som hjemme, og lønningene er betydelig lavere her. Også klær og sko er ikke mye rimeligere enn hjemme, men til gjengjeld er det rimelig å spise og leve. Jeg går ofte på en lokal taverna og spiser lunsj eller middag, og det koster mellom 50 til 90 kr. Da er gjerne et glass hvitvin inkludert i den prisen.

Får legge til at det er en praktfull spa her i landsbyen. Den har jeg naturligvis allerede besøkt, og har bestilt flere timer dit. Og prisnivået? En brøkdel av hva vi betaler hjemme.

Og så tilbake til vertsfamilien min. Jeg har vært opptatt av å skifte ut lyspærerene med sparepærer, og på den måten redusere strømforbruket. Kuppelen på utelyset mitt fikk jeg ikke opp, og måtte be om hjelp. Så viste det seg at utelyset krevde en helt spesiell lyspære. 1 uke senere kommer pappa og datter for å skifte utelyset her hos meg, slik at jeg også der kan bruke sparepære.

Og akkurat den seansen, skulle jeg hatt bilde av. Jeg bor i 2. etg., med en ganske lang marmortrapp opp. På toppen utenfor inngangsdøren, er det siste trappetrinnet kun med vanlig trappetrinnbredde. På dette trappetrinnet stablet pappa stigen med drill og skrutrekker, mens datter og jeg holdt stigen på hver vår side. Nabo-rørlegger ropte til oss at vi ikke måtte holde i stigen fordi vi kunne få strøm. Skru av strømmen? Ikke nødvendig... Og det hele foregikk med stor applaus og tilrop fra mange naboer. Humrer fortsatt når jeg tenker på det.

I dag tok jeg det hele et skritt videre, og begynte med gresklærer. Nå er det alfabetet som skal læres først, og så får jeg undervisning to ganger i uken av en dyktig gresklærer. Gleder meg til den dagen jeg kan delta i en samtale, og ikke minst forstå kommentarer og latter som jeg i dag er utestengt fra.

onsdag 2. november 2011

Ung grekers tanker om fremtiden

Jeg har skrevet om all hjelpen jeg har fått fra huseiers datter, men lite om hennes egne utfordringer.

Hun er en velutdannet kvinne tidlig i 20-årene, og arbeidssøkende. Hun søker på alle type jobber, men blir møtt med kommentarer som "deg er det ikke synd på. Tenk på mennene som skal forsørge kone og barn. Gå heller hjem og hjelp foreldrene dine."

Lenge har hun vært arbeidssøkende etter endt utdannelse, og beskriver for meg at hun føler seg "useless". Vi vet jo alle hvor ivrige vi er etter å komme i gang med jobb og karriere etter endt utdannelse, og så blir du isteden stående på stedet hvil.

For denne unge kvinnen føler hun at hele livet blir satt på vent. Hun har en kjæreste, men de kan ikke gifte seg før de kan forsørge seg selv, og først etter det etablere eget hjem. I mellomtiden løper hun på alt av det hun tipses om av jobber, og håper på napp hver eneste gang.

Hun forteller at selv myndighetene oppfordrer gresk ungdom til å reise utenlands for å jobbe. Reis til Tyskland eller USA. Her i Hellas er det ikke jobb for dere, sier de. Det er vanskelig å reise fra familie og alt hun kjenner her, så det har ennå ikke vært et tema for henne ennå.

Hun forteller også om hvilken avmakt alle føler for de nye skattene som de blir pålagt omtrent daglig, og hun utdyper ved å fortelle om en slektning.

Han lånte penger til å bygge hus til storfamilien, og skulle betale 600€ i måneden på lånet. Det var ikke noe problem siden inntekten var betydelig høyere. Så ble lønnen hans kuttet første gang til 600€/mnd., og kun kort tid senere var den på 400 €/mnd. Det er da familien må hjelpe, fortalte hun. Og storfamilien går sammen om å bruke det de har for å hjelpe hverandre.

Huseierens familie er blant de "heldige". De har en leilighet til utleie, og en utlending som leier (meg...), som igjen betyr en trygghet. I tillegg har de jord de kan dyrke, og noen dyr.

Andre er ikke i den heldige situasjonen, og i mange tilfeller ender det tragisk. Når lønnene kuttes, skattene økes, og de står der med regninger som ikke kan betales, begår mange selvmord. Selvmordsraten er økende.

Jeg spurte om hva hun trodde var best - at Hellas gikk ut av Euro-samarbeidet eller om de ble. Uansett hva vi gjør, så blir det veldig ille, var svaret.

Hvilken tro og håp har du for fremtiden, spurte jeg. Vil helst ikke tenke på det, var svaret. Lever fra dag til dag. For meg blir ord fattige i slike situasjoner, så det var egentlig ingenting å si.

En dag vi var ute og kjørte - som vanlig hjalp hun meg med noe jeg trengte til leiligheten - traff hun en nabo. Da samtalen var over, fortalte hun at hun ble tipset om en jobb som hun måtte dra på rett etterpå. Det var et vikariat på 6 mnd., og de skulle ikke ha en medarbeider med kun "basic" utdannelse. Hun måtte derfor ikke si at hun hadde utdannelse utover "basic".

Dette vikariatet fikk hun, og er glad for å være i jobb. Hva lønnen er? 350€/mnd., men hun er i jobb!

mandag 31. oktober 2011

Internett, og uendelig mye mer, kommer på plass

Fredagen var leiligheten fylt av forskjellige håndverkere. Det var huseier som hadde bestilt håndverkerne for at alt skulle være ok i leiligheten.

Vaskemaskinen ble reparert. Elektriker reparerte noen kontakter - bl.a. kontakten på badet. Rørleggernaboen skulle også komme, men han mente det ikke var noe galt med vannet hos meg. Fortsatt mangler jeg kaldt vann i vasken på badet, men med vann i varmtvannskranen så går det greit. Det blir nok ordnet dette også etterhvert.

Jeg har etterhvert lært at varmtvannet kommer fra beholderen på taket som varmes opp av olje. Kaldtvannet kommer fra landsbyens eget ledningsnett. Jeg må planlegge bruk av varmt vann, og skru på oppvarmingen i god tid før bruk.

Den viktigste håndverkeren denne dagen, var telefoninstallatøren. Bare 1 time etter at han hadde vært her, så var tlf. ok. Jeg var så glad, så glad. Han ga beskjed om at OTE ringte huseierens datter når mitt trådløse modem var klart for avhenting. Først da ville jeg komme på nett. Siden jeg kun hadde norsk mobil, ringte de til en med gresk mobil. Like greit... - gresk'en min består som kjent av noen få ord.

Lørdag var det en litt spesiell dag. Vennene mine skulle reise hjem til Norge med det siste flyet fra Lilleput Reiser. Litt vemodig, men samtidig kunne jeg bruke tiden til å fokusere på leiligheten min og skape et hverdagsliv her. Nå skulle jeg også klare meg uten bil, så jeg fikk lære meg rutetabellen til bussen.

Tirsdag ringte huseierens datter. De har ringt fra OTE. Vi henter deg, og så henter vi modemet. Jippii!!!

Vel hjemme igjen pakket jeg ut modemet, og fulgte tegningen. Koblet til slik jeg forsto det, og kom ikke på nett. Hva galt har jeg gjort nå da, tenkte jeg. Bruksanvisningen var det liten hjelp å få av...

Jeg har jo installert internett hjemme med trådløs router, og da tenkte jeg at bildene er jo uansett de samme. Litt for eplekjekk kanskje? Fordi denne bruksansvisningen er på gresk!

Det gikk som det måtte gå. Jeg kom ikke på nett. Helpdesk var noe de hadde presisert at jeg bare måtte ringe til. Vel, vel - da fikk jeg vel ringe. Do you speak english? Etterhvert ble jeg satt over til en hyggelig mann som hadde vært både i Oslo og Bergen. Det eneste han kunne gjøre var å sende en henvendelse til teknisk avdeling, og så måtte jeg vente på en tlf. derfra. Det ville skje tidligst fredag fordi de nå skulle streike i 2 dager.

Og i denne venteperioden for internett, møtte jeg på flere norske som bor her deler av året. Veldig hyggelige bekjentskaper.

Overraskelsen kom da huseier, via sin datter, spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på treff av kvinnene i kulturgruppen i landsbyen. De møtes to ganger i uken, og lager forskjellige ting. I tillegg holder de forskjellige kurs i data, engelsk og brodering.

Men før vi kom så langt, ble jeg tatt med av huseier og hennes svigerinne til messe i klosteret. Det var helgenen som beskytter landsbyen som ble hedret denne dagen. For en fantastisk messe. Gleder meg til flere slike messer etterhvert, og "sangutvekslingen" mellom presten og en person som vel har en rolle som kirketjener og/eller klokker. Utrolig vakkert. Kirkekaffen tok vi også med oss.

Hos kvinnene i kulturgruppen ble jeg tatt i mot med åpne armer. Følte meg velkommen fra første stund. Det endte med at jeg havnet på tegnekurs med Chios mest anerkjente kunstner som lærer.

Men det var internett blogginnlegget handler om. Fredagen kom, og fasttlf. min ringte. Jeg svarte på engelsk, og fikk svar på gresk. No english... Ingen rundt meg som kunne hjelpe, men han klarte å formidle at han kunne engelske tall. Vel, da var veien kort til huseiers datters mobiltlf.nr.

Hun ringte kort etterpå til meg, og fortalte at hun var underveis siden jeg ikke kunne kommunisere med teknikeren. Ennå en gang ble jeg reddet av denne unge, flotte kvinnen.

Teknikeren rettet opp feilene som var, ga instrukser til huseiers datter, og reiste. Og vi gjorde som vi ble fortalt, men kom ikke på nett. Da var helpdesk neste, og denne gangen kunne hun ta det på gresk. Midt inne i problemløsningen synes nok damen på OTE at hun hadde gjort nok, og la på. Utrolig. Vi var da så slitne at vi bare lo.

Da var det bare å ringe på nytt. Denne gangen ble huseiers datter loset gjennom det hele, og installerte internett for meg. Tror nok samtalen varte langt bort i en time, og da vi var på nett jublet jeg. Damen fra OTE undret på hva støyen var for noe, og ble beroliget med at det bare var en som var kjempeglad for å være på nett.

Det eneste som gjenstår nå er å bytte brukernavn og passord, og som OTE ba meg om å gjøre. Det står så flott på engelsk på OTE's side, men så fort jeg trykker på linken så er det på gresk igjen. Google's oversetter er blitt benyttet så langt jeg kan, men jeg kom ikke langt nok.

Det er to hyggelige unge menn her i landsbyen som har åpnet en databutikk. En dag om ikke så lenge, skal jeg gå inn der og spørre om hjelp. Huseierens datter synes jeg har gjort mer enn nok, og jeg hadde ikke klart noe av dette uten hennes hjelp.

Jeg har hatt mange interessante samtaler med henne, og kommer til å blogge litt om det. Hvordan det er å være ung greker med utfordringer om å ha en tro på at det finnes en fremtid.

Landsbygaten min

Fra landsbygaten min



Jeg blir alltid glad når jeg vandrer i landsbygaten min. Alle jeg treffer hilser kalimera eller jiasou. Og "alle" vet hvem jeg er. Jeg er den damen som skal bo her i 1 år. Hvorfor? Hva skal hun gjøre her et helt år? Når de får høre at jeg skal skrive og male, så er det ikke behov for flere spørsmål. 

Rett ved leiligheten min finnes en av mange vannposter med kildevann. Vi går alle dit og fyller opp vannet vi skal bruke til drikkevann. Det er kun om morgenen vannet er på, så glemmer jeg det en morgen, må jeg vente til neste morgen. Alternativt er naturligvis kjøpevann, men det er ikke på langt nær så godt.

 Vannposten

Bakeren holder også til i gaten, og jeg har 1-2 min. å gå dit. Han er en krumbøyd, eldre mann som ser like forskrekket ut hver gang jeg kommer inn. Jeg har etterhvert funnet ut at det nok er fordi jeg ikke snakker gresk. Smiler derfor bare, og peker på det jeg skal ha. Da har han blitt fornøyd og sier "goodbye" når jeg går, så det var kanskje ikke så ille likevel.

Men vi trenger ikke å gå til bakeren for å få vårt daglige brød. Hver morgen ved 9-tiden høres voldsom tuting. Det høres lenge før han kommer til huset hvor jeg bor. Her får du kjøpt brød direkte fra brødbilen til samme pris som hos bakeren. Behagelig service. Og er du ikke hjemme kan du gjøre som naboen min. Henger ut en pose med brødbestillingen. Betalingen foregår ved neste korsvei.

Brødbestillingen effektueres hos naboen min.

Regelmessig kommer også fiskebilen rundt. Han nøyer seg ikke bare med tuting, men annonserer varene sine over høyttaler fra bilen sin.

I gaten min holder også snekkeren til. Han er vel også maler, lakkerer, og en altmuligmann. En blid, eldre mann som nesten alltid er på jobb. En dag jeg gikk forbi, jobbet han med en flott gyngestol. Jeg stoppet opp og beundret stolen og arbeidet. Hadde vært fint å ha en slik stol, men det får bli med tanken foreløpig. Jeg har imidlertid tenkt å spørre om han kan snekre sammen et staffeli til meg. Ganske ugreit å male uten, og spesielt når jeg nå maler med olje igjen.

Ved siden av bakeren holder Dimitris til med sin lille cafe og takeaway. Jeg har vært der flere ganger, og han har fantastisk souvlaki. Når det er som travlest, kommer brødre, sønner og moren og hjelper til. En flott familiebedrift. Han har jobbet med nordmenn for noen år siden, og forstår noe norsk. Har en liten mistanke om at han kan litt mere enn han gir uttrykk for, utfra det lure uttrykket i ansiktet hans når vi har vært flere norske i cafeen hans.

Så i enden av gaten, og ned i sentrum, ender jeg rett inn på landsbyens bar. Stort sett landsbyens menn som går dit, selv om det er kvinner som står i baren. Vi har vært der, og det var også et hyggelig møte.

De fleste bygningene i landsbygaten min, er beboelseshus, så jeg møter alltid noen på min vandring. Naboen på den ene siden er mastic-bønder. Hun smiler alltid og vinker, og jeg er fascinert av hennes teknikk når hun sorterer mastic-klumpene. (Mastic er en form for kvae som vokser på mastic-trærne her sør på øya, og er en stor eksportartikkel. Mastic brukes i alt. Kremer, likører, yogurt, sukkertøy m.m., og sies å ha god virkning på helsen.)

På den andre siden bor rørleggeren med kone og mor. De har en terrasse på rundt 100 kvm, med tv, kjempestor peis, og oppholder seg mest der. Konen er en blid og hyggelig dame som snakker litt engelsk.

I etasjen under meg har jeg et albansk par som periodevis krangler skrekkelig. Da stiller nabokona seg opp med begge hendene godt plantet i sidene, og stirrer lenge ned til albanerne. Ofte blir det stille da, men blir det for ille kommer svigermor på besøk og ordner opp. Mange former for liv. 

Nede i landsbyen er jeg så heldig at det finnes et uttall av forskjellige butikker og tavernaer.

Og hva er bedre enn å våkne til lyden av hanegal og hønenes fornøyde klukking fra naboens bakhage. Lyder som fremkaller fred og ro.

Også kirkeklokkene fra landsbyens flotte gresk-ortodokse kirke, kommer forsiktig klokkeklemt når de kaller til messe. Ingen voldsom klokkeringing som jeg er vant til hjemmefra.

Og jeg trives med landsbylivets gode rytme, og kjenner jeg faller til ro.







søndag 30. oktober 2011

Ferie- og hverdagsliv

Småregnet som startet kvelden jeg kom, åpnet sine sluser i løpet av natten. Det kraftige regnværet vedvarte i flere dager, uten at det la noen demper på vår utforskningslyst. Etter at frokosten var inntatt - medbrakt knekkebrød og smøreost, og te laget på medbrakt vannkoker.

Vennene mine bodde i Karfas rett ved, og skulle komme ved lunsjtider. De gledet seg til å se leiligheten etter at den var pusset opp. Jeg hadde valgt farger som harmonerer med marmorgulvene, og det er blitt veldig pent.

Etter at minimarkedet var besøkt, og det mest nødvendige innkjøpt, fant vi ut at vi ville utforske gamlebyen i Chios by. Det regnet periodevis voldsomt, så vi fant ut at sandaler var kjekt. Da rant vannet elegant ut igjen. Våte ble vi uansett.

Våt scooter, lett tildekket i gamlebyen

I gamlebyen

Vi har det alltid morsomt på tur. Jeg kjører, venninnen min leser kart, og så har vi som mål å lære 1 til 3 nye greske ord hver dag. Det går tålelig bra, og vi ler masse i våre forsøk på uttalen. Kanskje derfor ikke så underlig at jeg kjørte mot kjøreretningen i hovedgaten i Chios by. Godt det var søndag, og godt at det var synlig at jeg kjørte leiebil. Vi fikk oss en god latter sammen med drosjesjåførene. Kjører nok ikke feil der igjen.

Mandagen skulle det store skje. Da var det storinnkjøp til leiligheten, og så var det bestilling av internett. "Alle" sa at internett var "no problem", og installert i løpet av 1 uke.

Oppløftet av dette dro vi mandagen til OTE som er leverandøren her på Chios. Jeg gjør som jeg er vant til i Norge - går bort til kundebehandleren og bestiller det jeg vil ha. Jeg spurte først om hun snakket engelsk, så jeg var ihvertfall litt høflig.

Hun spurte meg om jeg hadde gresk skattenr. Gresk skattenr.??? Jeg skatter ikke til Hellas, men Norge. Pass? Det lå hjemme, men jeg hadde førerkort og bankkort. Jeg trodde kanskje hun kunne benytte mitt norske fødselsnr. Det skal være 9 sifre - hverken mer eller mindre! Og jeg fikk klar beskjed - først gresk skattenr., deretter telefon og så internett. Eh... først tlf., og deretter internett. Da tror jeg damen var så lei min norske oppgitthet, eller arroganse, over et system jeg ikke forsto, at hun resolutt snudde ryggen til meg.

Dette forsto jeg ingenting av. Trodde det skulle være enkelt. Men akk...

Huseier snakker bare gresk, men datteren snakker engelsk. Jeg ringte derfor til datteren. Hun fortalte at hun akkurat hadde snakket med moren, og hun hadde ikke fått godkjent leiekontrakten min fordi jeg ikke hadde gresk skattenr. Vel, vel - da var det bare å skaffe seg dette greske skattenr., men hvordan?

Vi henter deg onsdag morgen og så kjører vi deg til skattekontoret. Jeg følte meg hjulpet ut av en hengemyr.

Onsdagen kom, og jeg ble hentet og kjørt til skattekontoret. Der måtte jeg fylle ut diverse papirer på gresk... Takket være huseiers datter som oversatte, fikk jeg vite hva jeg skulle skrive under på. I tillegg måtte en fastboende greker, vitne om at jeg var meg. Når jeg ikke var arbeidssøkende, og har fast bopel i Norge, så hadde jeg fått mitt greske skattenr. på under et kvarter. Ikke under noen omstendigheter hadde jeg klart dette alene.

Neste stopp var rundt hjørnet for skattekontoret og innlevering av leiekontrakten. Da ble også den godkjent. Stoppen deretter var OTE. Var ikke klar over at de hadde bestemt seg for å hjelpe meg med dette også, så jeg var utrolig glad. Huseier parkerte utenfor med nødblinken på, slik de gjør her nede. Borte bare litt jo...

Datteren går til samme dame jeg snakket med, og i løpet av 5 minutter er alt bestilt på gresk. Datteren sier til meg - her går det enten fort eller veldig sakte. Jeg vil at du skal ha fasttlf. på fredag (2 dager etterpå), så du kan ringe familien i Norge. Og på fredag fikk jeg tlf. installert. Hun hadde ringt og mast, og ikke minst brukt sympatien om at jeg trengte kontakt med familien min, og hun fikk det til. Jeg har et abonnement som gjør at jeg ringer "gratis" til fasttlf. i Europa, så jeg gledet meg til lengere samtaler med de der hjemme. Så fredagen ble et stort øyeblikk da jeg kunne snakke med de der hjemme en etter en.

Men det var jo ikke bare dette som skjedde. Vi måtte jo på storhandel for å innrede hjemmet mitt, og vi var sikkert et flott syn 4 voksne og 4 barn virrende rundt hos Eurospar på jakt etter ting & tang.

Langkost, klut og bøtte var blant innkjøpene. Det endte med vindusnal på en kost, og en klut dobbelt size, men det var en start. Vi har en oppfatning av hvordan ting ser ut, og skal være, for så å oppleve at det er annerledes i andre land. Da ble vi ganske kreative etterhvert.

Venninnen min vasket gulvene første gang, og kommenterte - det fungerte jo på et vis. For øvrig - det var hun som insisterte på å få lov til å vaske gulvene. Hun synes marmorgulvene er så vakre, og gledet seg til å se fargespillet når de ble fuktige. Hun var også den første som overnattet i leiligheten min, og kommenterte at det var lenge siden hun hadde sovet så godt.

Solen kom etterhvert denne uken, så vi fikk tid på stranden også. Og vi fikk naturligvis tid til mange turer, og hyggelige måltider alle sammen. Også Cesme, Tyrkia, besøkte vi, og fikk handlet julegaver. Og naturligvis var vi på Komi Beach også denne gangen. Men nå var det tomt for folk der. Sesongen var over, og bortsett fra en, så hadde alle pakket sammen og flyttet til vinterhusene sine.

Men internett-runden var ikke ferdig. Nok en gang - en inderlig takk til vertsfamilien min. Uten dem hadde jeg sannsynligvis vært uten internett fortsatt. Dette kan du lese om i neste blogginnlegg.

fredag 28. oktober 2011

Eventyret starter

Eventyret starter

Det var med stor forventning jeg reiste til Gardermoen 8. oktober 2011. Endelig skulle eventyret starte, og min gamle ungdomsdrøm oppfylles.
I mange, mange år, har jeg drømt om å bo utenlands i ett eller flere år. Lære språk, kultur og hverdagsliv. Da jeg var klar til å realisere drømmen, var jeg usikker på hvor. Frankrike, Italia eller Hellas. Jeg besøkte mange steder, men det var først da jeg kom til Chios første gang at jeg visste - her er det. Her skal jeg "leve" drømmen min.

Gode venner satte meg i kontakt med sine greske venner, og på rekordtid var leiligheten i havn.

Opprinnelig tenkte jeg å bo ved havet. Ingenting er så vakkert - og vilt - som havet, og jeg tenkte det ville være fint å oppleve alle årstidene ved havet. Men kjennere ba meg tenkte meg om flere ganger. Nesten ingen grekere bor ved havet i vinterhalvåret. De flytter inn til landsbyene sine igjen. Butikker og tavernaer stenger.

Jeg trengte ikke lange tenkepausen. Drømmen min gikk ut på å leve i, og ta del i hverdagslivet. Det måtte bli en landsby hvor grekerne selv bor og lever. Valget falt på Thimiana. Kort vei til Chios by, og med hyppige bussavganger. Thimiana har det som trengs av matvarebutikker, egen slakte- og fiskebutikk. I tillegg apotek og lege m.m.

Bil hadde jeg valgt å leie den første uken. Etter har jeg planlagt å komme meg rundt med buss. Ihvertfall frem til nyttår, og så få jeg se etter det.

Leiligheten er stor, lys og vennlig. Vakre marmorgulv i alle rom. Stor, lun terrasse på enden av huset, og balkong langs hele langveggen. Jeg visste at her får jeg det godt. Jeg leier møblert, men det betyr kun at leiligheten er utstyrt med møbler. Alt kjøkkenutstyr, senge- og håndklær etc., må jeg skaffe selv.

Gode venner stilte igjen. Et vennepar reiste nedover 1 uke før meg, og gjorde plass i kofferten til puter, sengetøy og bøker (bl.a. Ibsen's samlede...). En venninne reiste samtidig med meg med bl.a. en dyne i kofferten. Jeg selv hadde overvekt, men hadde tatt høyde for kostnaden i reisebudsjettet.

Det var sen kveld da flyet fra Oslo landet på Chios. Luften var varm og god. En venn hentet meg i leiebilen, og kjørte meg til leiligheten i Thimiana. Som innflytningsgave fikk jeg en Retsina og en Ouzo. Kjekt å ha. :-)

På Chios er det kvinnene som eier husene, og de går i arv til døtrene. Eieren av mitt hus og jeg, er født i samme år. Hun er født i huset jeg leier, og arvet det etter sin mor. Vi to fant hverandre fra første stund jeg var på visning av leiligheten.

Denne kvelden var datteren med. Huseier snakker kun gresk, men datteren snakker også engelsk og var med som "tolk". Jeg ble tatt varmt i mot, og ble bedt om å ta kontakt om det var noe. Og det skulle vise seg at det var mye jeg etterhvert trengte hjelp til.

2 kopper hadde jeg fått med meg, men ingen glass. Det var en spesiell opplevelse med en kopp vin første kvelden på terrassen min. Luktene og lydene, og så begynte det å småregne, for så å oppleve at strømmen gikk i leiligheten. Godt jeg hadde tatt med lommelykt, og visste hvor sikringsboksen var. Det tok ikke lange stunden før lyset var på igjen. Jeg sov uendelig godt den kvelden.

Eventyret hadde startet, og jeg gledet meg til fortsettelsen.

Wikipedia's beskrivelse av Chios er ok, men det er kun nordenden av øya som er gold. Her i syd er øya frodig.
http://no.wikipedia.org/wiki/Chios